Ettertanker om statsråden, spinndoktorene og opptaket

I de siste ukene har jeg i ulike aviser skrevet om min kjepphest, nemlig firerkravet i matte for å komme inn på lærerutdanning. Det som sitter sterkest i, er et par tilfeller av uetterrettelighet i departementets svar, hvis man i det hele tatt svarer.

I prinsippet er Kunnskapsdepartementet overordnet instans for universiteter, høgskoler og forskningsinstitusjoner, som er sannhets-søkende virksomheter, riktignok med noe juks en gang i blant. Da skulle man håpe at departementet og statsråden utøvde sin virksomhet med noenlunde de samme idealer.

Det som særlig har fått meg til å ettertenke, er følgende:

• Statsråden sier til landets største avis, VG, at man i fjor ikke så tegn til at søkningen til lærerutdanning gikk ned som følge av firerkravet
• Denne avisen vil ikke ta inn et relativt kort innlegg fra meg der denne feilopplysningen korrigeres (det kan selvfølgelig ikke statsråden lastes for)
• Når jeg får inn korreksjon i Klassekampen og nettavisen Khrono, kommer det ingen bekreftelse fra statsråden; heller ingen beklagelse av at han har feilinformert
• Jeg skriver i det som vel er landets viktigste avis, Aftenposten, at situasjonen i Nord-Norge ser lysere ut enn i fjor
• Her svarer statsråden, men tillegger meg det stikk motsatte synspunkt av hva jeg har gitt uttrykk for.

Den saken det her dreier seg om, er mer enn min private kjepphest. Jeg vet jeg gjentar meg selv: Mens dagens lærermangel skyldes at man ikke har justert de kravene Clemet innførte i 2005, vil firerkravet om noen år i enda større utstrekning ramme elever i utkantene, primært i småskolen. Disse vil økende grad måtte bli undervist av personer som ofte ikke vil ha noe utdanning ut over videregående skole, og som aldri har hatt opplæring i undervisningsmetodikk for den første lese-, skrive- og regne-opplæringen. Kravet ble innført på tross av at nesten alle høringsinstanser gikk mot det. Et simulert opptak i 2014 viste at det ville resultere i mange ledige studieplasser. Det reelle opptaket i 2016 viste det samme. Tidlige tall fra årets opptak peker i samme retning, flere tall kommer nå i juli. (Rett skal være rett – på radio i juni medga statsråden at søkningen hadde gått litt ned, jfr første punkt ovenfor.)

I Aftenposten tok jeg bladet fra munnen, og skrev at her måtte statsrådens spinndoktorer ha gått i spinn, når de gjenga meg stikk motsatt av det jeg hadde skrevet. Jeg hengte altså bjella på de (vill)katter som i realiteten ofte skriver statsrådens innlegg. Hva angår feilopplysningen i VG, som jo er en uttalelse direkte fra statsråden, har jeg bevisst unngått å benytte uttrykk som ‘løgn’ og ‘usannhet’. Dette fordi jeg er helt sikker på at statsråden er for smart og redelig til å ville lyve, og fordi spinndoktorene nok har vært på ferde igjen, på en indirekte måte:

Gjennom de 10-12 år jeg har skrevet om den tilstundende lærermangel, har jeg jevnlig opplevd at departementet, hva angår tall og statistikk, tidvis beveger seg helt på kanten av det etterrettelige (jfr uttrykket ‘lies, damned lies, and statistics’). For eksempel regner man barnehagelærere som lærere, når det gir et bedre inntrykk, selv om alle vet at dette er yrkesgrupper med begrenset overlapp hva angår stillinger og funksjoner. Når statsråden jevnlig utstyres med ‘talking points’ på kanten av det etterrettelige, vil det med statistisk nødvendighet gå galt en gang i blant, f eks ved at man uteglemmer modererende setningsledd når man benytter pointet.

For meg er det forbundet med et visst ubehag når debatten tar slike dreininger som jeg her har skissert. Det er ubehagelig å måtte korrigere uriktige opplysninger fra en politiker som man i utgangspunktet har betydelig respekt for. Det er faktisk mindre ubehagelig å bli tillagt oppfatninger eller vurderinger man ikke har, i hvert fall så lenge man får anledning til å korrigere dem. Men også her får jeg en flau smak i munnen, antagelig fordi jeg synes det er usmakelig at statsråden blir utsatt for slikt – det er nemlig primært han som rammes, ikke jeg.

Formelt har statsråden selvfølgelig ansvaret for alt hva departementet bedriver, også spinn og desslike. I realiteten er dette et system som han eller hun må akseptere, for i det hele tatt å kunne bidra i ordskifter, og holde hodet over vannet. Den sittende statsråd har, i tillegg til sitt embete, vært leder for Høyres programarbeid, og nylig blitt småbarnsfar. (Det var vel farsrollen, mer enn embete og programarbeid, som kom i fokus da statsråden lot seg avbilde med lukkede øyne på forsiden av A-magasinet for 26. mai – med en lakonisk kommentar om at norsk politikk er sånn ca 5. divisjon, sammenliknet med amerikansk politikk, som sies å være som spansk førstedivisjon.)

Vi står altså overfor en politiker som, i tillegg til sitt embete, får tunge oppgaver fra sitt parti, og som forsøker å være forelder. Vi som leser Morgenbladet, vet dessuten at han kan skrive bedre enn de fleste, og bedre enn sine spinndoktorer.

Slike gutter vil vi gamle i Norge ha. Men det må bli slutt på de verste utslag av spinndoktorenes virksomhet, og ganske særlig i det departementet som skal styre virksomheter der etterrettelighet er viktig, som i forskning. Det er ingen annen enn statsråden som kan ta tak i dette – med åpne øyne.

En første sjekk på om noe har bedret seg, vil vi få om et par uker, når opptakstallene fra Samordnet opptak publiseres. Vil departementet da sammenlikne med i fjor, da søkertallene allerede hadde gått ned, eller med i forfjor, da firerkravet ennå ikke var innført? Vil man begrense seg til gjennomsnittstall, eller vil man også si noe om den lærergruppen der problemene er størst, nemlig lærerutdanningen for trinn 1-7? Angående Nord-Norge, vil man sammenlikne med i fjor, da man ikke tok opp slike lærere på Nesna og i Alta, slik at resultatene helt sikkert vil være bedre enn sist, eller vil man sammenlikne med et normalår, med lærerutdanning ved alle fire institusjoner i landsdelen? Sagt med på annen måte – vil spinndoktorene få fritt spillerom i ferien?