Ledervisjoner – til latter eller inspirasjon?

«Vi må bruke store ord, uten å være redd for å bli definert som hule», uttalte direktør Anita Krohn Traaseth til statlige ledere i fjor.

Jeg er uenig.

En av de største truslene mot å fatte riktige beslutninger i det moderne samfunnet er innholdsløsheten og omtrentligheten i vår tids språkbruk blant våre ledere, og i strategidokumentene til bedrifter og organisasjoner. Jeg har derfor som vitenskapelig styremedlem ved Universitetet i Oslo ikke kunnet slutte meg til en prosess som skulle munne ut i å formulere en visjon for vår utdanningsvirksomhet.

Saklighet inn i styrerommene

Noe av det viktigste vi universitetslærere burde kunne bidra med, er innsikt i saklighet og språklig presisjon. Dette er kunnskap som er viktig på alle felter og som aldri foreldes, men det er også kunnskap som kan stikke kjepper i hjulene for luftige visjoner. Kanskje er det derfor vår eksamen philosophicum har mistet så mye støtte?

Arne Næss’ saklighetslære trekkes i dag bare fram i forbindelse med bekjempelsen av nettroll. Dette er for snevert, Næss burde inn i styrerommene. Saklighetslæren innebærer at man ikke skal tilsløre verken sine egne eller andres synspunkter. Våre ledere synes å være opptatt av det motsatte, men det er kanskje selgere, og ikke ledere, de er?

Forskjønnende omskrivinger, eufemismer er en gammel teknikk, slik som når for eksempel spinndoktor Joseph Goebbels kalte militære retretter for fordelaktige forkortninger av frontlinjen.

Det hun egentlig mener

NHO-direktør Kristin Skogen Lund uttalte nylig: «Vi ber nå om å få en utredning for å oppgradere den norske velferdsstaten, slik at den passer bedre for dem som har en mer fleksibel tilknytning til arbeidslivet».

Ifølge Næss’ saklighetslære skal man ta folk i beste mening, men jeg tror hun mener at hun vil gi bedriftene større spillerom i fastsettelse av arbeidstiden. Kanskje har vi for mye kostbar velferd på dette området? Men det er altså ikke det hun sier, hun får det til å høres ut som det blir mer velferd, og at dreier seg om økt fleksibilitet for arbeidstakerne, ikke bedriftene.

Telemark er allerede på kartet

Et annet problem er overfladiskheten.

I 2012 uttalte sykehusdirektør Bjørn Erikstein om lokaliseringen av det sammenslåtte Oslo universitetssykehus: «Vi kan drive sykehuset på to hovedsteder, Rikshospitalet og Ullevål sykehus. I midten ligger Universitetet i Oslo og sammen kan vi danne et spennende kunnskapscampus vi kaller Campus Oslo».

Mener Erikstein at løsningen for sykehuset burde vært en annen om Universitetet i Oslo hadde ligget på Tøyen? Eller var dette virkelig hans eneste og beste argument for organiseringen av en virksomhet som koster 20 milliarder årlig? Det hadde vært interessant å studere presisjonsnivået i de overveielser man i disse dager gjør rundt den fysiske organiseringen av Oslo universitetssykehus. Det er visst nye visjoner nå.

Nylig utbetalte Telemark fylke seks millioner kroner i konsulenthonorarer til First House for å skape arbeidsplasser lokalt. Man innrømmer at ingen arbeidsplasser ble skapt, men ordføreren sier at de lærte «om det å være offensive» og prosjektlederen mener det handlet om «å sette Telemark på kartet». Meg bekjent har fylket stått på kartet siden 1919 uten at det har kostet en krone.

Metaforbruk florerer også blant forskningsbyråkarter som for eksempel hevder at forskningsmiljøer må ha «kritisk masse». I fysikken betyr kritisk masse den minste mengden spaltbart materiale som skal til for at det oppstår en kjernefysisk eksplosjon. Retorikken målbærer at det fantastiske skjer når forskningsgrupper blir store. Empirisk forskning tyder derimot på at små og mellomstore grupper kanskje er mest produktive. Stort bedre er det ikke med «synergieffekter», som har en ganske presis definisjon i mitt eget felt, muskelfysiologien, men ikke utenfor.

Fyrtårn som styringsverktøy

Aller verst er visjonene.

For en del år siden hadde Universitetet i Oslo en visjonsprosess ledet av den norske erkebiskopen for slikt Ingebrigt Steen Jensen i Dinamo. Man produserte blant annet følgende tekst: «Visjonen [for UiO] skal blinke som et fyrtårn der fremme og gjøre det helt klart hvor vi skal. Visjonen skal sitte, både i hjertet og hjernen på folk».

Rent bortsett fra det problematiske ved å fatte styrevedtak om folks tanker og følelser, særlig på et universitet, må jeg innrømme at jeg som styremedlem lot dette passere, som harmløst ordgyteri. Jeg tok feil, for internrevisjonen refererte til fyrtårnet i sin etterfølgende halvårsrapport til styret, og advarte om at enhetene ikke hadde «lagt vekt på å implementere».

I universitetsstyrets marsmøte i år ble jeg igjen invitert til å vedta en visjon, denne gangen for vår utdanning. Denne inneholdt dypsindigheter som at «Universitetet i Oslo er et ledende forskningsuniversitet som bygger sine utdanninger på et solid faglig fundament», (kanskje bruker man her presens snarere en futurum for å gjøre det ekstra lettfattelig og belærende, slik som når en speidergutt alltid er beredt?), og at studentene «deltar aktivt i undervisning og er engasjerte i ulike læringsaktiviteter».

Jeg husket fyrtårnet og dissenterte mot å bruke mer tid dette. Slikt er uegnede styringsverktøy for et universitet.

Lederne i Babels tårn

Hvorfor sitter våre ledere i babelske tårn? Moderne bedrifter er interne planøkonomier, derfor ligner også virkemidlene mye på dem man finner i kommunistlandene. Prøv å lese en gammel femårsplan!

Tårnet reflekterer også stor avstand mellom leder og “folk”. Lederne lever i slags parallelt univers, de er ofte generiske ledere uten inngående kjennskap til den enkelte virksomhet. Da blir det vanskelig å utgyte mer enn alminneligheter.

Som i kommuniststaten er motstrategien humor. Vet lederne at man ler av deres visjoner bak deres rygg?

Kristian Gundersen er professor i biologi (fysiologi) ved Institutt for biovitenskap på Universitetet i Oslo. Han sitter også i universitetets styre.

(Innlegget er først publisert på NRK ytring).

Les også: 

• «Man bør ikke bruke tid på sånt vrøvl, det er virkelig bortkastet arbeid».
• Jakten på de riktige visjonene
• Aprilspøk om fusjon og visjonar på Vestlandet