Hyllest til sykepleiestudentene

Etter de siste ukenes kronikker og debattinnlegg i Aftenposten, Khrono og på sosiale medier, er det lett å la seg bli nedtrykt, skuffet og kanskje litt sint når man jobber eller studerer ved Norges største sykepleierutdanning.

Cathrine Krøger er en av de som har uttrykt sine opplevelser og frustrasjoner, blant annet i Aftenposten. Hun har fått reaksjoner fra andre sykepleierstudenter som enten deler hennes opplevelser, eller som har vært uenige med henne. Når jeg nå velger å skrive en hyllest til sykepleierstudentene ved HiOA, i stedet for ta til motmæle mot dem, er det fordi jeg tenker at de aller fleste studentene heller fortjener å bli heiet fram og løftet opp, enn å bli trykket ned. De fortjener å være stolte over utdanningen og yrket de har valgt.

Når det er sagt, er det ingen utdanning som er perfekt, og vi har godt av noen kritiske røster som sier hva de mener. Innimellom kan også jeg la meg irritere og provosere av Fronter (læringsplattformen vi bruker) og Webuntis (timeplansystemet), som ikke fungerer. Jeg kan også la meg frustrere over nettsider jeg ikke klarer å orientere meg i.

Stort sett består imidlertid hverdagen min av mye mer meningsfylte opplevelser – møte med studentene. Og det er studentene som gjør at jeg (nesten hver eneste dag) gleder meg til å gå på jobb. Som lærer veileder jeg studenter som er i praksis i sykehjem, og jeg veileder studenter i studiegrupper på skolen. I tillegg foreleser jeg.

Vi har sikkert studenter som er late – det skulle bare mangle når vi tar inn over 600 studenter hvert år, men jeg møter ikke mange late studenter i min hverdag. De aller fleste studentene jeg møter er engasjerte og dedikerte til faget de studerer. De viser en lærelyst og en nysgjerrighet jeg bare kan misunne dem. De lager leseplaner og leser anatomi og fysiologi til langt på kveld. De skriver studieoppgaver, som ikke alltid er like gode, men de er villige til å forbedre seg og lære av tilbakemeldingene de får. I forelesningene diskuterer de og stiller kritiske spørsmål, og de kommer gjerne ned i pausene for å diskutere videre med meg, hvis det er noe de ikke har forstått, eller også hvis de er uenige i noe av det jeg har sagt. Diskusjonene går høylytt mellom studentene når jeg ber dem gå sammen i grupper og diskutere faglige spørsmål i auditoriet, og konkurranseinstinktet våkner når vi tar Kahoot (digital quiz) på storskjermen, over temaer i forelesningen.

Når studentene er i praksis på sykehjem er de kanskje enda mer engasjerte. Her må de blant annet skrive refleksjonslogger. Da reflekterer de over læresituasjoner som enten har gjort spesielt inntrykk, eller som har fått dem til å lære noe nytt. Noen trenger litt tid til å lære seg å begrunne det de skriver faglig, men de aller fleste lærer seg fort hvordan de skal henvise til pensumlitteratur i APA-stil.

Og de klager ikke over at jeg maser om at de må begrunne det de gjør og skriver faglig. De takker meg heller, fordi de opplever at det stilles faglige krav til dem. Jeg leser logger om hvordan en sykepleierstudent reflekterer over hvordan hygieniske prinsipper blir ivaretatt i sykehjemsavdelingen, en annen reflekterer over hvordan hun bruker kunnskaper i grunnleggende sykepleie som skal bidra til å lette respirasjonen hos en KOLS pasient og en tredje student reflekterer over hvordan han bruker kommunikasjonsferdigheter i møte med en døende pasient. Det er en krevende hverdag studentene møter, og det er mange sterke inntrykk.

Som lærer blir jeg engasjert, motivert – og ofte også imponert - av studentene. Nå er det sikkert lærere som har andre opplevelser enn meg, men dette er slik jeg opplever hverdagen min, og det er dette som gjør at jeg er stolt over å være lærer for studenter som utdanner seg til et av samfunnets viktigste, og kanskje mest krevende yrker.