De «nye» universitetene snakker ned grunn­forskningen, ifølge professor

Det var professor i britisk litteratur ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN), Peter Fjågesund, som først stilte spørsmål om grunnforskningens vilkår ved sitt eget universitet.

«Universitetet i Sørøst-Norge (USN) har i lang tid drevet en stille krig mot grunnforskningen», skrev Fjågesund i et debattinnlegg i Khrono. Påstanden ble avvist i et svarinnlegg fra en samlet ledelse. USN er en av institusjonene som de siste årene har gått fra å være høgskole til å få universitetsstatus.

Nå melder Svenn Erik-Mamelund, professor ved ett av de andre «nye» universitetene — OsloMet, seg på diskusjonen. Han mener det er på tide at de nyere universitetene begynner å løfte fanen høyere for grunnforskning.

Bare de gamle framsnakker

— Jeg skulle ønske at OsloMet skrev innspill til Langtidsplanen for forskning, slik som Universitetet i Oslo, hvor de løftet fram hvor viktig det er med grunnforskning, sier Mamelund til Khrono.

Han etterlyser et bredere forskningsfokus fra alle de «nye» universitetene.

— Når toppledere og rektorer rundt om blir intervjuet, er det bare de ved UiO, UiB, UiT og kanskje NTNU som systematisk framsnakker grunnforskning. Dette perspektivet virker totalt fraværende hos de nye universitetene. Tvert imot er det nærmest som om de snakker det ned, sier Mamelund til Khrono.

Andelen av forskning ved universiteter og høgskoler som er grunnforskning har sunket fra 48 til 38 prosent de siste 20 årene. Fredrik Thue, også han professor ved OsloMet, hevdet i Khrono at nettopp nykomlingene er en del av forklaringen: De som tidligere var høgskoler og nå er blitt universitet, drar tallene ned.

— Som nykommere er disse nye universitetene avhengige av å konkurrere på premisser som gjør at de kommer gunstigst mulig ut. Mens de har vanskelig for å konkurrere med de klassiske universitetene om sterkt ettertraktede grunnforskningsmidler, har de bedre forutsetninger for å hevde seg i konkurransen om anvendte programmer og forskningsprosjekter, sa Thue til Khrono.

«Rette » typen forskning

Mamelund er selv ekspert innenfor et felt som for få år siden ville virket litt på siden — nemlig epidemiske sykdommers demografi.

— Plutselig var dette feltet superrelevant! Det er veldig viktig at en del forskning er drevet nedenfra — ut fra egeninteresse og nysgjerrighet, sier han.

Mamelund understreker at han ikke er veldig godt kjent med forholdene på USN. Han reagerer likevel på det Fjågesund beskriver.

— På USN er det jo ikke en lang forskningstradisjon. Hvis det er et underliggende press om at forskere skal drive med den «rette typen» forskning, som gjerne er tilpasset programmene til Forskningsrådet, og at man nærmest blir fratatt forskningstid hvis man ikke leverer, slik det ofte er på de nye universitetene, er det ganske problematisk, sier han.

Mamelund understreker at hans eget universitet, OsloMet, har satt av grunnforskningsmidler til hans senter og til fire andre sentre.

— Det er ikke lang tradisjon her for å satse på slikt, så det bør OsloMet få cred for. Vi er derfor kanskje litt foran noen av de andre nye universitetene, sier han.

— Undervurderer sine ansatte

Rektoratet ved USN uttalte i en skriftlig kommentar til Peter Fjågesunds kritikk at:

«USN skal også ha noe grunnforskning, men ikke konkurrere med f.eks. UiO om å være et grunnforskningsuniversitet. Vår hovedprofil innen forskning skal være mot det anvendte, noe som også er naturlig gitt profilen på store deler av utdanningsvirksomheten vår»

At rektoratet her trekker fram UiO syns Mamelund er merkelig.

— Norge er et lite land og det er ikke sånn at det skulle være nødvendig å konkurrere mot hverandre. Dette med «gamle» mot «nye» universiteter er tull. USN bør heller ønske å levere til internasjonal forskningsfront alene eller i samarbeid med andre internasjonale eller norske universiteter enn å konkurrere mot UiO spesielt, sier Mamelund og fortsetter:

— Det må da finnes miljøer ved USN som har potensiale til å konkurrere internasjonalt og til å drive med toppforskning. Å anta noe annet er virkelig å undervurdere sine egne ansatte.

Mamelund sier han har forståelse for at nye universiteter vil hegne om, og dyrke det de har fortrinn på og er gode på fra før av, men:

— Det føles av og til nærmest som om de har et behov for å latterliggjøre grunnforskningen. Jeg forstår ikke hvordan de nye kan gå sånn i takt her. Hvorfor skal de på død og liv være så like hverandre? Det blir fort til at de trekker fram andre ting enn forskning når man skal si hva man er gode på: mangfold blant ansatte og studenter, bærekraft, kjønn, en god studentopplevelse og profesjonsfag og praksis.

Svadapregede honnørord?

Førsteamanuensis ved NTNU, Arve Hjelseth, mener Peter Fjågesund argumenterer godt.

— Det står mye i slike strategier som ved en nærlesing alltid kan gi grunn til bekymring, men jeg er usikker på hvor godt grunnlag det er for å være sterkt bekymret. Strategier skal fungere som politisk legitimering av virksomheten. Da er nytte, innovasjon og svadapregede honnørord fristende å trekke fram, sier Hjelseth til Khrono.

Hjelseth mener flere strategidokumenter — også ved NTNU virker fremmedgjørende for han og mange andre.

— Men jeg har lært meg å ikke ta det så tungt. Jeg har mulighet til å forske på det jeg vil likevel. På lang sikt kan det så klart ha betydning. Det kan være vanskeligere å søke midler til grunnforskning hvis institusjonen ikke støtter dette aktivt, sier han.

Han tror det nye universitetene kjenner mer på et press for å legitimere seg selv enn de gamle universitetene. Han mener likevel det stort sett er en uoverensstemmelse mellom det som står i disse strategidokumentene og det som gjøres i praksis.

— Det viktige er ikke hva som står i de dokumentene, men hvor store frihetsgrader forskningsmiljøene faktisk har, sier han.