Debatt ● Natalia Kucirkova
De akademiske twitterstjernene? Nei takk, vi trenger ikke en ny rangering i akademia
Det er viktig med god forskningsformidling i alle kanaler, men det trengs anerkjennelse og ressurser for å bidra, skriver Natalia Kucirkova.
Publisert
Oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Artikkelen Her er forskerne som er best på sosiale medier beskriver Norges høyest rangerte forskere på Twitter-Linkedin index (en index som kombinerer antall følgere på Twitter og LinkedIn, og deretter måler hvor bredt ut forskere når). Indeksen er en fin måte å vise at akademikere bruker sosiale media for å nå flest mulig med formidling av forskningskunnskap til samfunnet.
Jeg gratulerer og beundrer alle kolleger som kommer på topplisten. Men jeg ønsker en mer balansert diskusjon om hvordan slike stjernelister fremmer mangfoldet i forskningsdebatten.
God forskningsformidling handler om et mangfold av kanaler: Noen forskere snakker til bedrifter, noen til ulike fagmiljøer, mens andre formidler kunnskapen direkte til skoler og barnehager. Mange deltar i høringsrunder og snakker med politiske beslutningstakere. I boken vår The Digitally Agile Researcher skrev bidragsyterne om de mange og mangfoldige typene av kunnskapsformidling: å lage en vlogg, en app for barn eller drive sin egen bloggside.
Alternativene som kommer med de digitale kommunikasjonskanalene er svært mange, og alle måter kan regnes som et bidrag til økt mangfold i samfunnsdebatten. Dette mangfoldet ivaretas ved å feire alle typer forskningsformidling i like stor grad , ikke kun de som er mest «høylytte» på sosiale medier.
Twitter/LinkedIn-stjernene får mest ros, men også flest krenkelser: forskere på Twitter og LinkedIn er en del av profesjonelle nettverk, og deling av informasjon på disse plattformene når et mye større publikum enn det en standard forskningsformidling gjør.
Det å bli tvunget til å oppsummere et forskningsargumentet som en kort Tweet er en god øvelse på presist språk. Ulempen med korte «posts» på sosiale media er at de er basert på algoritmer som favoriserer raske, korte og oppmerksomhetsfangende meldinger.
Mangel på nyanser og det algortimiske, anonyme og kommersielle oppsettet av sosiale medier kan lett føre til digitale krenkelser. Dersom noen ytrer seg på Twitter, kan det være fordi de ikke liker funnene i forskningen din. Der en forsker normalt vil ta saken, kan en anonym twitterbruker enklere ta personen.
I en balansert diskusjon skulle vi gjerne snakket mer om den andre siden av sosiale medier, og om hvordan de mest suksessrike SoMe-brukerne takler den unyanserte - og ofte faglig ubegrunnede - kritikken.
Bredden og dybden i forskningsdebatten skapes ved å profilere mange stemmer. Ved å fokusere på de mest vellykkede Twitter/LinkedIn-stjernene skaper vi et hierarki mellom de som er aktive, og vil og kan være tilstede på sosiale media, og de som ikke er det. I eksempler på forskningsformidling er ofte de som formidler mest fremhevet, og deres praksis blir presentert som eksempler til etterfølgelse.
Stjerne-forskningsformidlere driver også sine egne show på TV og radio, skriver sine egne spalter i aviser eller har en Youtube-kanal med en million følgere. Taktikken som favoriserer smalere eksempler kan fort skape en følelse av uoppnåelighet for andre forskere, og redusere deres indre motivasjon til å bidra selv.
For å bevare et bredt spekter av ideer og perspektiver er det viktig at vi inkluderer alle stemmer. På universiteter betyr det også administrativt ansatte og ledelse. Vi spiller alle en vesentlig rolle i en balansert offentlig debatt.
Mer forskningsformidling stimuleres ikke med en ny type av rangering av forskere. Akademikere er vant til forskjellige typer av rangering og indikatorer på suksess: tidskrifter har Impact Factors, publikasjoner har nivåer, og nylig har Research.com begynt å rangere forskere for alle hovedområder innen vitenskap.
Formidling handler ofte om å gjøre noe ekstra på kveldstid, og det handler om prioriteringen for å få det til. Uten klare belønningsmekanismer kan til og med en etisk grunn til å delta i debatten ikke være nok grunn til å prioritere det.
Formidling kunne stimuleres med tydelig annerkjennelse fra ledelsen på ved de enkelte universiteter. Vi trenger ekte eksempler på ulike måter å kommunisere med samfunnet på, og støtte fra ledelse for innsatsen. På sikt trenger vi økonomisk anerkjennelse for den ekstra innsatsen.
I Danmark har de en egen finansieringsstrøm med fokus på vitenskapsformidling. Det er det internasjonale eksemplet Norge bør se mot i denne debatten.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
