Da han ble satt i karantene vervet professoren familien til produksjon av nettkurs

Hva gjør du når du sitter inne med familien, uten fysisk kontakt med andre, i uke etter uke? Du verver dem til produksjon av digitale forelesninger.

Om du heter Dan Banik.

— Jeg håper på å ha et nytt kurs klart om et par uker, sier han på telefon fra heimen han deler med kona Vibeke Kieding Banik og sønnene Alexander (14) og August (12).

— Nå må jeg bare håpe på litt sol, så vi kan filme ute. Vi har heldigvis en del plass, men det er ikke alle steder som egner seg til å filme, nabobarna kan for eksempel ikke være på trampolina.

Over nitti prosent er berørt

La oss skru tida litt tilbake før vi går videre med Baniks historie. Du skal ha vært rimelig isolert for ikke å ha fått med deg at undervisningen ved skoler og universiteter er blitt flyttet ut på den store verdensveven. Fra hovedsetet sitt i San Jose i California har det amerikanske selskapet Zoom — omstridt av personvernpolitiske grunner — blitt en del av hverdagen for studenter og forelesere.

Ikke bare i Norge.

Det er flere uker siden de første landene stengte skoler og universiteter for å stanse spredningen av det nye koronaviruset. Over nitti prosent av alle verdens elever og studenter er berørt av landsomfattende skolestenginger i 192 land.

Det spås nå at tiltakene for å bremse koronautbruddet vil få enorm betydning for bruken og utviklingen av digital undervisning.

— Vi kutter omstillingstiden innen utdanning med ti år, som Arne Krokan, professor i digital økonomi ved NTNU, nylig sa det til Khrono.

Flytter produksjonen til hjemmekontor

Krokan er pioner i utviklingen i såkalte MOOC — Massive Open Online Courses — i Norge, men han er på ingen måte den eneste som jobber med det i Norge. Ved flere universiteter jobbes det nå systematisk med å utvikle slike nettkurs.

Under den pågående epidemien har noe av dette arbeidet flyttet ut av universitetene, til hjemmekontor. Som hos Dan Banik, professor i statsvitenskap og leder av Oslo SDG Initiative ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo (UiO).

Omtrent samtidig med at universitetene stengte ned campusene, kom Banik hjem fra en reise i Malawi. Han gikk rett i karantene. Og startet jakten på godt filmvær og pauser i nabobarnas trampolineaktiviteter.

Det er ikke det første kurset han utvikler. Første runde var tilbake i 2013-2014, i en tid med stor oppmerksomhet rundt såkalte MOOC, et par år etter at 160.000 personer fra 190 land registrerte seg for et kurs i kunstig intelligens i regi av Stanford, et universitet der Banik i mange år har tatt stilling som gjesteprofessor.

I 2015 sendte han landets første internasjonale MOOC ut i verden fra Universitetet i Oslo. Siktet var ikke bare rettet mot et norsk publikum.

— M'en i MOOC står for massiv. Vi kjørte kurset tre ganger, med over 12.000 deltakere fra 150 land. Da var det fortsatt nytt, mange var ikke sikker på at digital undervisning var så lurt, ikke alle var like begeistret, sier han om kurset han begynte å planlegge i 2014 og sjøsatte året etter.

Filmet forelesning med drone

Deltakerne kom ifølge Banik fra alle verdensregioner, de hadde forelesere fra Afrika, Asia og USA i tillegg til Norge .

— Vi kan ikke bare ha forelesere fra rike universiteter i nord, det er ikke bare her kunnskapen produseres. Du kan ikke lage et kurs om Kina i Afrika uten forelesere fra de landene det handler om, sier han.

Han kom hjem fra Malawi med planer om et digitalt kurs i bærekraft, men vendte blikket tilbake til det forrige kurset.

— Vi har nylig hatt et kurs om bærekraftsmålene som skulle gjøres tilgjengelig for hele verden online, men gitt at det er så mye fokus på elendighet over hele verden, ville jeg revidere det mer optimistiske kurset jeg hadde kjørt, «What Works».

Det er her familien kom inn i bildet.

— Mange er vant til å jobbe hjemmefra, både jeg og kona er akademikere, det nye var at vi ikke kunne bruke kolleger til å filme. Så vi hadde en diskusjon i familien om hvordan vi kunne gjøre det spennende og samtidig litt gøy. Jeg hadde nylig kjøpt en drone til sønnen min, han foreslo at han kanskje kunne filme med den. Lyden tok vi opp separat. Det var gøy til tross for at sluttresultatet ikke var veldig imponerende.

I videoen under ser du resultatet.

Alt er ikke filmet med drone. Banik beskriver en hjemmekontortilværelse der han til enhver tid har jaktet på familiemedlemmer med tid og lyst til å filme.

— Jeg må bruke den om til enhver tid er tilgjengelig til å filme, sier han og ler.

— Det er mye logistikk, det er skole, jeg trenger film, det er sol i hagen, men hvem er ledig? Hvem er ikke på zoom-møte?

«De er mine verste kritikere »

Det er ikke bare folk til å filme han har jaktet på, han har også jaktet på tips fra resten av familien, deriblant Vibeke Kieding Banik, selv førsteamanuensis ved Universitetet i Sørøst Norge, som med åtte campuser spredt over tre fylker, har lang erfaring med å kommunisere digitalt.

— De har veldig gode opplegg for onlineundervisning og imponerer stort. Når du har campuser spredt over åtte steder, må du jo ha digitale løsninger og de har bruke zoom og Screencast-O-Matic lenge, sier han.

Banik dykket også ned i sønnenes digitale verden, der såkalte «youtubere» spiller både første- og annenfiolin. Det endte med at han opprettet en egen kanal for å kunne laste opp filmer han kunne legge ut på sidene til Universitetet i Oslo.

— Jeg ante jo ikke hvordan det egentlig fungerer å laste opp videoer på YouTube, da kom tolvåringen og fjortenåringen med råd om hvordan jeg skal snakke og hvor ofte skal jeg legge ut. Jeg har alltid vært fascinert når jeg har sett på det de følger på YouTube, hvor presist og klart språk som brukes, uten alle disse pausene, såpass klart at du blir klistret til skjermen.

— De er oppmuntrende, men de er mine verste kritikere. De forteller meg at jeg må sprite opp ting. Jeg får mye konstruktiv og kritisk tilbakemelding, de har hørt på meg og har en liste over når jeg har sagt «øøøh» eller «uhmn».

Nettkurs og digitale klasseskiller

Det spås en voldsom vekst i digital undervisning, samtidig advares det. Alle har ikke samme tilgang til nett og utstyr. Forskere advarer mot at fjernundervisningen vil øke eksiterende forskjeller.

Problemet blir ikke mindre når du løfter det til et globalt nivå, slik Banik gjør med sine kurs. Frykter han økte klasseskiller om stadig mer undervisning blir digital?

— Det var nok mer tilfelle for fem-seks år siden. Mange steder er internett tregt og dyrt, men det har skjedd noe vidunderlig, mange har mobiltelefon, i mange afrikanske land har ulike teleselskaper pakkeløsninger som gjør at du kan få ubegrenset eller store mengder data for ting som youtube.

De digitale klasseskillene er blitt mindre ved at flere har fått tilgang, mener han. Den ulike tilgangen til nett gjør at det ifølge Banik likevel er viktig å sikre tilgang på skriftlig lesestoff.

— Etter tilbakemeldinger om tregt internett fra mange i afrikanske land har vi prøvd å tilpasse oss, hver gang vi har lagt ut ressurser digitalt har vi lagt ved transkripsjoner folk kan lese og dele.

I tillegg har de lagret digitale kurs på minnepinner som er blitt sendt til ulike universiteter for bruk i undervisningen, sier han og understreker at slike kurs aldri kan erstatte fysisk undervisning.

— Det er et supplement. Disse kursene er korte, de går ikke dybden på samme vis som i vanlige forelesninger, det er ikke den samme typen kommunikasjon. Du har for eksempel folk som er mer komfortable med å snakke med foreleseren i pausene, jeg har elever i Kina som føler de forstyrrer gruppen om de spør i plenum. Da trenger du fysisk undervisning, online kan ikke erstatte face to face. Samtidig finnes det i store deler av verden en tørst for kunnskap og stor interesse for å høre på gode forelesere og anerkjente forskere. I slike tilfeller kan en MOOC bidra med å redusere ulikheter på utdanningsfronten, mener Banik.

Kurset «What Works?» kan sjekkes ut her.