Debatt ● eli smeplass og jan frode haugseth
Covid-19 og lærernes betydning
Covid19 har bidratt til å endre lærernes arbeidsbetingelser og undervisningsformer, skriver innleggsforfatterne.
Lærerne har vært tilpasningsdyktige og gode til å tilrettelegge for digital undervisning der det er mulig. Men uansett hvor gode de teknologiske plattformene er, vil digital undervisning aldri kunne bli like inkluderende og interaktiv som i klasserommet, skriver Eli Smeplass og Jan Frode Haugseth. Bildet er ment som illustrasjon.
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Vi vet at mange leger og helsearbeidere har fått en mer krevende arbeidssituasjon etter pandemien brøt ut. Det samme kan sies om lærerne. Covid19 har bidratt til å endre lærernes arbeidsbetingelser og undervisningsformer.
I Norge har grunnskolene vært åpne siden slutten av april, men i mange land er skolene fremdeles delvis eller helt stengt. Blant de 52 landene som har helt stengte skoler i skrivende stund finner vi de største landene i Sør-Amerika (inkludert Mexico), mange land i Afrika og Midtøsten, samt Pakistan og India. Australia, England, USA og Canada er fremdeles delvis stengt. Russland, det meste av Sentral-Europa, Skandinavia, Kina og Japan holder skolene åpne.
I de landene hvor den teknologiske infrastrukturen er godt nok utbygd og hvor elever har tilgang til datamaskiner og internett, er undervisningen gjerne flyttet fra klasserommet og til digitale økter. Det kan nok fungere i perioder, men for lærerne betyr digital undervisning at arbeidsdagen blir mer ensformig og at det blir langt mer krevende å samarbeide med teamet, og tilpasse og variere undervisningen. Alt skal foregå gjennom skjermen. Slik er jo det moderne arbeidslivet, sier kanskje bankfunksjonæren og konsulenten. Men deres jobb handler ikke hovedsakelig om å anerkjenne og utvikle barn og unge.
Om ikke de kortsiktige konsekvensene av fjernundervisning og isolasjon er ille nok, er den langsiktige finansieringen av utdanningsbudsjettene også truet i årene som kommer. Forbes melder at etter finanskrisen i 2008 tok det to år før de alvorligste kuttene ble gjort i utdanningsbudsjettene. De største utfordringene for skolesektoren vil dermed kunne vise seg sommeren 2021 eller i 2022, etter at pandemien forhåpentligvis er under kontroll.
I mange land betyr ikke stengte skoler digital undervisning. Stengte skoler betyr at lærerne slutter å motta lønn, eller at de mister jobben. Dette gjelder i flere land i Afrika, men det gjelder også i Vesten. I enkeltstater i USA har arbeidsstokken ved skolene allerede blitt redusert med ca. 10-12 % siden 2019-nivået. De lærerne som blir igjen møter naturlig nok økte krav, og får ansvar for flere elever.
Lærerne har vært tilpasningsdyktige og gode til å tilrettelegge for digital undervisning der det er mulig. Men uansett hvor gode de teknologiske plattformene er, vil digital undervisning aldri kunne bli like inkluderende og interaktiv som i klasserommet. Læringen som ligger i å bruke kropp og sanser i sosiale relasjoner er særlig viktig i de yngste klassetrinnene.
Vi tror at lærere med fysiske klasserom, høy kompetanse og armslag til å utøve profesjonelt skjønn vil være den viktigste medisinen mot økt polarisering i et verdenssamfunn preget av kriser og resesjon.
Eli Smeplass og Jan Frode Haugseth, førsteamanuensiser, NTNU
Elever som allerede sliter, vil heller ikke kunne få den oppfølgingen lærerne kan gi ansikt til ansikt. Vi har spurt 2800 elever i Norge/Sverige om de synes læreren klarte å gi like god oppfølging gjennom videoundervisning som fysisk undervisning, og mellom 55-60 % svarte entydig nei i begge land.
Digital undervisning kan ikke bli en fullgod erstatning for den levende interaksjonen som foregår i skolegården og i klasserommet. Vi skal òg merke oss at selv i rike land vil det alltid være grupper og enkeltelever som ikke har mulighet til oppfølging, datautstyr og nettilgang hjemme. Stengte skoler bidrar til å forsterke ulikhet og utenforskap både innad i, og mellom, nasjoner.
Vi vet at skolen er en av de viktigste arenaene for samfunnsdeltakelse på tvers av sosiale klasser og bakgrunner. Men i mange land er skole «big business» for private aktører. Når markedene rystes av store omveltninger, gir det mindre rom til å skape nye fellesprosjekter og tilpasse offentlig utdanning. Det er en reell risiko for at Covid-19 vil kunne bidra til at skillet mellom privat og offentlig skole blir sterkere i årene som kommer. Det går ikke bare utover kvalifiseringen og læringsutbyttet til elevene, det vil også spille inn på spørsmål om demokrati, rettferdig fordeling og klima. Utdanning har mange viktige funksjoner som krever en langsiktighet som markeder i resesjon ikke kan tilby.
Gode lærere vil være enormt viktig i årene som kommer. De vil jobbe for å unngå at over en milliard barn og unge faller etter i utdanning og senere i arbeidsmarkedet. De vil jobbe for at en hel generasjon ikke bare kvalifiserer seg til å løse framtidens problemer, men også til livsviktige yrker innen omsorg og helse. Konsekvensene av at lærerne ikke får gjøre jobben sin merkes ikke like umiddelbart som når sykehus og helsevesen blir overbelastet, og effektene er umulige å måle presist. Men på lengre sikt er det farlig.
Vi tror at lærere med fysiske klasserom, høy kompetanse og armslag til å utøve profesjonelt skjønn vil være den viktigste medisinen mot økt polarisering i et verdenssamfunn preget av kriser og resesjon.
