Det er liten dekning for å snakke om «doktorsyke»

Har økningen i antallet doktorgradskandidater ført til at doktorenes arbeidsmarkedssituasjon har blitt forverret og at forskerutdanningen bør endres? At mange kandidater ikke får jobb i akademia og at doktorgradsutdanningen bør endres for å ta hensyn til det, har blitt gjentatt i flere fora de senere årene, blant annet i Khrono og Forskerforum.

Etter å ha besøkt doktorgradsutdanningene ved 9 av våre 10 universiteter det siste året, har vi erfart at dette ofte tolkes som at få av de doktorgradsutdannede skal forske. Foreliggende statistikk gir liten støtte til en slik påstand.

Statistikken tyder på at mange forskerutdannede jobber med nettopp forskning og at dette har vært situasjonen over lengre tid. I 2017 jobbet omtrent halvparten av de som har disputert de 20 siste årene med forskning eller i faglig stilling.

Det inkluderer universitet/høgskole (30 prosent), forskningsinstitutt (10 prosent) og helseforetak (10 prosent), ifølge Indikatorrapporten 2019. Tallene viser ingen tegn til at færre av de doktorgradsutdannede jobber med forskning når vi ser på utviklingen de siste 20 årene.

Dersom diskusjonen om doktorgradsutdannedes arbeidsmarked skal handle om hvor mange som jobber innenfor akademia, er det viktig å presisere hva man mener med akademia. I en vid definisjon av akademia kan man inkludere forskningsinstitutter og kanskje universitetssykehus.

Andre vil definere akademia smalere og bare inkludere universiteter og høgskoler. Men selv med utgangspunkt i en smal definisjon av akademia, finner vi ingen tegn til at færre av de doktorgradsutdannede ender innenfor akademia.

Faktisk viser Indikatorrapporten en svak tendens til at en økende andel går til faglige stillinger på universiteter og høgskoler, fra 26 prosent i 1995 til 31-33 prosent de seneste årene. En økning i doktorgradskandidater har følgelig heller ikke medført at en lavere andel får jobb i universitets- og høgskolesektoren (UH-sektoren).

I tillegg til den halvparten som jobber med forskning i offentlig sektor, har mange av de doktorgradsutdannede i næringslivet også forskning som en stor del av sine arbeidsoppgaver. Selv om vi behøver oppdatert informasjon om arbeidsmarkedssituasjonen for doktorgradsutdannede utenfor UH- og instituttsektoren, er de foreliggende tallenes tale klar:

Det er langt flere av de doktorgradsutdannede som jobber med forskning- og utviklingsoppgaver (FoU) enn de som er ansatt i UH-sektoren. Andelen som får jobb på et universitet eller blir professor sier lite om hvor mange av de doktorgradsutdannede som skal forske.

Mange av dem som har doktorgrad og ikke arbeider med forskning har heller ikke ønsket seg en forskerkarriere i utgangspunktet. For omtrent fire av ti doktorgradsutdannede er det ikke forskning som er drømmejobben, og det gjelder spesielt mange innenfor teknologi og helse.

For leger vil for eksempel doktorgraden ofte være et steg på veien til fast stilling som overlege på sykehus. I diskusjonen av doktorgradsutdannedes arbeidsmarked er det viktig å få frem at karrieremuligheter og -aspirasjoner varierer mye i ulike fag. Doktorgradsutdannede som jobber andre steder enn i akademia er ofte i helse- og sosialsektoren (spesielt mange leger), offentlig administrasjon, tjenesteyting, industri, olje og gass.

De fleste med doktorgrad klarer seg bra i arbeidsmarkedet. Kun én prosent av de doktorutdannede er arbeidsledige, og de tjener klart bedre enn dem med master i samme fag. 90 prosent sier at kunnskapen de har tilegnet seg i arbeidet med doktorgraden er nyttig for deres nåværende jobb (Boateng og Nygård 2015; Kyvik og Olsen 2007).

Her skal det nevnes at disse tallene trenger oppdatering, og at de som fullfører ph.d., allerede i utgangspunktet var en selektert gruppe som nok hadde fått gode jobber uansett. Hovedhistorien er likevel klar: Det er liten dekning for å snakke om «doktorsyke» hvis man med det mener at vi utdanner ph.d.-kandidater til ledighet eller helt irrelevante jobber.

En viss realitetsorientering er likevel nødvendig i møte med stipendiatene. Selv om doktorgrad i dag er en nødvendig forutsetning for å få fast jobb innenfor forskning, er det ikke en tilstrekkelig betingelse.

Indikatorrapporten viser at blant de som jobber på universitet og høyskole har andelen i midlertidige stillinger økt i de senere kullene med doktorgradsutdannede. Mange vil oppleve at veien frem til fast forskerjobb kan være vanskelig selv med doktorgrad. Det gjelder spesielt i fag som humaniora, hvor en høy andel av de doktorgradsutdannede ønsker å forske, samtidig som tilgangen på forskningsjobber på institutter og i næringslivet er begrenset.

Dersom nyutdannede forventer at doktorgraden skal være en sikker inngangsbillett til en fast jobb på akkurat den institusjonen og på akkurat det stedet man aller helst ønsker å jobbe, kan de fort bli skuffet.

Det er et behov for oppdatert kunnskap om doktorgradsutdannedes arbeidsmarkedssituasjon. Kunnskapsdepartementet har nylig bevilget penger til forskning på dette. NIFUs undersøkelse vil gi ny kunnskap om doktorgradsutdannedes arbeidsmarkedstilpasning sett i lys av deres fagfelt, aspirasjoner, motivasjoner og vurderinger av doktorgradsutdanningen.

Undersøkelsen vil også inkludere utenlandske statsborgere med norsk doktorgradsutdanning og deres arbeidsmarkedssituasjon i og utenfor Norge. Når resultatene fra NIFUs undersøkelse av doktorgradskandidaters arbeidsmarkedssituasjon er klare, vil vi ha mer informasjon om deres egne vurderinger og erfaringer i arbeidsmarkedet.

Skal doktorgradsutdanningene endres slik at de ikke lenger først og fremst er forskerutdanninger? Det er et reelt problem at mange av stipendiatene opplever at de får lite informasjon om arbeidsmuligheter utenfor akademia.

Dette kan tolkes som at doktorgradsutdanningene i fremtiden ikke først og fremst bør kvalifisere til forskning, men gi kunnskaper som kan komme til nytte utenfor akademia, for eksempel som gründer og i det private næringsliv.

Før man endrer doktorgradsutdanningene, bør man imidlertid huske på at svært mange av de vi utdanner fremdeles har forskning som en viktig del av arbeidsoppgavene sine, og at tallene ikke tyder på at denne andelen er fallende. Vi skal også huske på at når doktorgradsutdannede får jobb på andre arbeidsplasser som i statsforvaltningen og næringslivet, er det nettopp deres kunnskap om forskning som arbeidsgiver ofte etterspør.

I utformingen av fremtidens doktorgradsutdanninger må vi også ta hensyn til forskjeller mellom fagfelt. Blant de uteksaminerte fra doktorgradsprogrammet i profesjonsstudier ved OsloMet som vi selv henholdsvis leder og er utdannet fra, jobber 90 prosent som forsker, postdoktor, førsteamanuensis eller professor i dag. Å endre denne utdanningen utfra forutsetningen om at den ikke er en forskerutdanning, ville vært både unødvendig og uklokt.