CC BY 4.0 løser flere problemer enn det skaper

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Verden beveger seg i retning åpen tilgang. Alle aspekter ved åpen forskning ser ut til å skyte fart på en gang – åpne data, åpen publisering, åpne læringsressurser, åpne lisenser og så videre. La oss her ta for oss lisensene spesielt. Disse har fått ekstra aktualitet som følge av rettighetspolitikken (Rights Retention) som er vedtatt ved UiT, NTNU, UiB og UiO i løpet av det siste året.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

En toneangivende definisjon av begrepet Open Access er blitt formulert av juristen Peter Suber fra Harvard: «Open access (OA) literature is digital, online, free of charge, and free of most copyright and licensing restrictions». Rights Retention skal sikre at denne visjonen virkeliggjøres. Det er her Creative Commons (CC) kommer inn i bildet. CC er et internasjonalt utviklet og fingranulert lisenssystem som tydeliggjør siste ledd i Subers definisjon: «fri fra de fleste kopirett- og lisensieringsrestriksjoner».

Debatt ● Olav Torvund

Hvorfor jeg ikke vil bruke lisensen CC BY 4.0

Jussprofessor Olav Torvund har, iført hatten som leder av Forskerforbundets opphavsrettsutvalg, kritisert de mest åpne variantene av CC. I to innlegg i Khrono, 16. desember 2022 og 13. januar 2023, langer han kraftig ut mot dem som har vedtatt den nye rettighetspolitikken, som altså skal gjøre det mulig for forskere å dele alle sine vitenskapelige publikasjoner under en CC-lisens.

Torvund mener at det eneste som er vesentlig, er at allmennheten skal ha tilgang til å lese det han har kommet fram til som statsfinansiert forsker. Ingen skal få bygge videre på hans tekster. Hans skriblerier er hans skriblerier, dem får ingen tukle med. Han om det.

Torvunds angrep er i stor grad rettet mot personer og ikke sak. Rettighetspolitikken er angivelig vedtatt av «noen som ikke har hatt kunnskap om hva de har holdt på med», folk som «har forelsket seg i og blitt forført av lisensen CC BY 4.0». Midt oppi dette skryter han samtidig av sin egen uvitenhet: «Jeg har fulgt dette i noen år, og har [forgjeves] forsøkt å finne en begrunnelse», skriver han. Det finnes sterke fagmiljøer som kunne forklart CC-lisensenes essens for Torvund. Istedenfor å ringe og spørre, går opphavsrettsutvalgslederen ut i Khrono og hevder at «sentrale aktører» er uvitende, som om det bare er han selv som har vett og forstand i dette landet. Han om det.

Debatt ● olav torvund

Fire universiteter har vedtatt en strategi som fratar forskerne rettigheter til sine arbeider

Personlig kommer jeg, hver gang jeg får velge mellom lisenser, alltid til å falle ned på den mest åpne, altså CC BY 4.0. Lisensen innebærer blant annet at andre fritt kan oversette det jeg har skrevet og utgi det på nytt på et annet språk. Oversetteren må da kreditere meg som opphaver og være nøye med å sitere: «Dette er en oversettelse av et arbeid skrevet av XXX som opprinnelig ble utgitt i YYY». Dersom lisensen er mer restriktiv, må ikke bare jeg, men også utgiveren, kontaktes. I slike tilfeller skal det betales for rettighetene, typisk ikke til meg, men til et forlag. Denne praksisen skaper en betalingsmur mot fri og åpen spredning av kunnskap, for eksempel fra en engelsk-talende akademisk elite til folk som ikke behersker engelsk. Denne formen for betalingsmur faller bort med CC BY 4.0.

Selv er jeg virksom innen humaniora, historie og latinfilologi. Disse fagfeltene ligner rettsvitenskapen, i den forstand at vi gjerne skriver bøker og bidrar med kapitler i antologier. Noen av oss skriver også internasjonalt, eksempelvis i tidsskrifter eid av Taylor and Francis eller andre forlagsgiganter. Slike tidsskriftbidrag havner typisk bak betalingsmurer, hvis de da ikke blir omfattet av de rådyre, såkalt transformative avtalene. Det ligger nå an til at en eller flere av disse «transformative» avtalene ryker. Alt norske forskere skriver for de berørte forlagsgigantene, vil igjen havne bak betalingsmurer. Noe må gjøres, og rettighetsstrategien kommer her seilende inn som en redningsplanke. Siste fagfellevurderte manusversjon beholder jeg som forsker rettighetene til, den kan jeg laste opp i vitenarkivet og få ut med en åpen lisens. Hva er problemet?

Noen forskere er redde for åpenheten. De finner det hårreisende at andre skal kunne bygge videre på det de selv har skrevet. Her er det vi må forbi jussen og over i forskningsetikken. Det er ingenting i CC-lisensene som legger opp til at andre skal få misbruke det jeg har skrevet. Ingen har anledning til å ta meg til inntekt for vitenskapelige ståsteder jeg ikke har eller tillegge meg politiske meninger jeg ikke deler.

La oss tenke oss at noen tar min tekst, vrir og vender på budskapet til det absurde, og så skriver at «Dette er en omarbeiding av en tekst skrevet av Per Pippin Aspaas som opprinnelig ble publisert i YYY». Dette har faktisk skjedd. Deler av min ph.d.-avhandling er blitt oversatt til ungarsk og – etter sigende, jeg behersker ikke selv ungarsk – brukt som ammunisjon i en fortelling til inntekt for høyresiden i det landet. Jeg har få muligheter for å gå i rette med oversetterens fantasifulle kontekstualisering. Jeg ser heller ingen grunn til å gjøre det. Seriøse ungarske forskere går til originalen, som ligger tilgjengelig på engelsk med åpen tilgang i UiTs vitenarkiv. Dermed konstaterer de raskt at jeg ikke deler en slik agenda.

For et par år siden fikk jeg sammen med en annen forsker antatt en monografi på det internasjonale forlaget Brill. Gleden var stor da det viste seg at de hadde en Open Access-ordning. Gleden var enda større da vi fikk midler til å dekke kostnadene ved å gjøre hele boka fritt tilgjengelig på Brills nettside. Frikjøpet ordnet seg takket være et spleiselag mellom min egen og medforfatterens institusjon. Dessverre var vi ikke årvåkne nok da vi undertegnet kontrakten. Forlagets standardlisens var nemlig CC BY-NC-ND («no derivatives»), noe vi ikke kranglet på. En stund etter utgivelsen ble vi kontaktet av en oversetter som hadde utarbeidet en spansk versjon av hele boka. Vedkommende lurte på om vi hadde noe imot at boka nå ble utgitt på det verdensspråket, i tillegg til engelsk? Selvfølgelig hadde vi ikke det. Men Brill måtte kontaktes. Med «no derivatives»-lisensen som Torvund anbefaler, har forlaget fortsatt bukta og begge endene, boka må eventuelt frikjøpes en gang til for å kunne komme lovlig ut på spansk. Hvor absurd er ikke det.

La meg til sist komme med en oppmuntring. Non-profit-organisasjonen Creative Commons arrangerer egne kurs i lisensene og hva de innebærer, både rent juridisk og forskningsetisk, samt ikke minst i praksis. Disse kursene er omfattende og krever fordypning. Det er flere fagpersoner, blant annet ved UiT, som har tatt denne kurspakken. Det eksisterer altså både kurstilbud og lys levende eksperter som det går an å snakke med. Dersom Torvund virkelig ønsker en kunnskapsbasert debatt, er det bare å hive seg rundt.