Herman Cappelen, filosof ved Universitetet i Oslo, skrev et innlegg om økonomisituasjonen ved Det humanistiske fakultet forrige uke. Det skaper reaksjoner. Foto: Torkjell Trædal
Herman Cappelen, filosof ved Universitetet i Oslo, skrev et innlegg om økonomisituasjonen ved Det humanistiske fakultet forrige uke. Det skaper reaksjoner. Foto: Torkjell Trædal

Cappelen trenger et lynkurs i universitets­­demokrati

Økonomi på UiO. Herman Cappelens innlegg vitner om en grunnleggende mangel på forståelse av demokratiet i sin alminnelighet og universitets­demokratiet i sin særdeleshet, skriver språkprofessor Christine Meklenborg Nilsen.

Publisert

Cappelens kronikk i Khrono er et av de mest besynderlige stykker tekst jeg har lest. Etter flere gjennomlesninger, tør jeg foreslå følgende sammendrag av teksten: Ledelsen er inkompetent. Administrasjonen er ond. Filosofene er de flinkeste gutta i klassen. Og da har jeg ikke nevnt at innlegget er gjennomsyret av raseri, og at de språklige virkemidlene i stor grad er hentet fra verktøykassa Berit Ås identifiserte på 70-tallet.

Alt i alt fremstår Cappelens omgang med fakta som heller tilfeldig.

Christine Meklenborg Nilsen

Tonen og tyngden i argumentasjonen er velkjent. Jeg hører den med jevne mellomrom når tenåringen har fått anmerkning på skolen og han redegjør for hva som har skjedd. Som oftest er det lærerne – noen dumme jævler – som har skylda. Han kunne jo ikke vite at det ikke var lov å klatre mellom to vinduer i tredje etasje.

Eller som Cappelen sier det: Hvordan skulle et instituttstyre – disse stakkars ni personene – forstå seg på økonomi? Hvordan skulle de liksom kunne fatte at det var uklokt å budsjettere med underskudd? Og rapporten som er blitt utarbeidet om situasjonen, er inkompetent. Dumme jævler!

Jeg skal ikke gå inn på hvem som har skyld i hva, ei heller hva som må til for å løse situasjonen. Derimot fremstiller Cappelen universitetsdemokratiet på en måte som tilsier at han enten ikke har noen forståelse for hvordan det virker, eller at han har et brennende ønske om å hente inn sterke ledere med økonomiutdanning for å styre sektoren. Han skriver om styret at der «sitter det to bachelor-studenter, tre filosofer, en idéhistoriker, en administrativt ansatt, og en instituttleder. Ingen har økonomiutdannelse.» Det er helt korrekt. Med unntak av instituttleder er styret valgt gjennom universitets demokratiske prosesser, og sammensetningen er nedfelt i lov om universiteter og høyskoler. De som er valgt inn, skal representere sine grupper. Det er faktisk slik det fungerer i et demokrati.

Skal man følge Cappelens logikk, bør vi stille store spørsmål ved Stortinget også. Hvordan skal stortingspolitikerne – disse stakkars 169 personene – kunne mene noe om noe så vanskelig som statens budsjett? En annen ting Cappelen ikke ser ut til å ta inn over seg, er at i de aller fleste tilfeller går det fint når instituttene (og Stortinget) styrer økonomien. Hvorfor styret på IFIKK skulle være mer inkompetent enn andre, er høyst uklart.

Videre forklarer Cappelen at også instituttleder var uskyldig i det som har hendt: «Instituttlederen på den tiden var en professor i klassisk som hadde fått et tre dagers kurs i bokføring da hun gikk inn i stillingen som instituttleder.» Jeg er litt usikker på om dette er ment som et angrep eller et forsvar. For den tidligere instituttleder må dette føles omtrent som et vått kyss fra en alkoholisert onkel etter julemiddagen. Unødvendig og uønsket.

Når det gjelder Cappelen, går han langt i å hevde at tidligere dekan Arne Bugge Amundsen var inkompetent – jeg antar det er derfor at han ynder å påpeke at Bugge Amundsen er kirkehistoriker (og ikke økonom). Derimot ser det ut til at Cappelen har glemt at sittende dekan, Frode Helland, er professor i litteratur. Faktisk er det slik at uansett hvor man vender blikket i universitetsdemokratiet, så vil lederne være fagpersoner. De vil være professorer i historie, i medievitenskap, i tsjekkisk, i klassisk – sågar i filosofi. For det er slik universitetet fungerer: Vi styres av våre likemenn. Primus inter pares.

Det kan virke som om Cappelen mener at dekanen er en slags Marvel-helt i universitetssystemet, med superkrefter hva styringen av fakultetet angår. Angivelig skal dekan Bugge Amundsen ha godtatt både lønnshevinger og instituttbudsjetter, mens sittende dekan Helland skal ha bestemt seg for «å beslaglegge penger fra vitenskapelige prosjekter som ansatte hadde jobbet for i årevis». Dersom Cappelen tar seg bryet med å lese gjennom referatene fra fakultetsstyrets møter, vil han se at et av de akutte virkemidlene som ble satt inn for å begrense skadene for hele fakultetet, var å kutte i midler til faglige prioriteringer.

Faglige prioriteringer er en bonus rettet mot spesielt sterke fagmiljøer for å stimulere disse. Den første runden med faglige prioriteringer ble vedtatt i 2013, da Trine Syversen var dekan. Runden som nå rulles ut, er den tredje. Fakultetsstyret vurderte det dithen at faglige prioriteringer var et sted det kunne kuttes uten å ramme grunndriften. Derfor fikk alle instituttene kutt i bevilgningene til disse. Selv om Ifikk fikk det største kuttet, har altså alle instituttene bidratt. Så dekan Helland alene har ikke beslaglagt noe som helst, og det er heller ikke noe som kun har gått utover Ifikk.

Cappelen ser ut til å mene at filosofene fortjener særbehandling. Han og syv andre har hentet inn 110 millioner til universitetet, skriver han, og mer enn antyder at dette i stor grad er friske midler («Dette er mye mer penger enn personalkostnadene for oss åtte.») Alle vi som har fått eksterne midler, vet at det er en relativt liten andel som går til instituttet. Det er en viktig inntekt, bevares, men den aller største delen av bevilgningen er bundet opp i lønn og frikjøp for forskerne på prosjektet – principal investigator, stipendiater, postdoker. Pluss at midlene finansierer konferanser, forskningsreiser og opphold i utlandet. Av de 110 millionene er det en svært liten andel som tilfaller instituttet.

Alt i alt fremstår Cappelens omgang med fakta som heller tilfeldig. Det er ikke vanskelig å forstå at de ansatte på Ifikk er frustrerte og at det er en krevende situasjon. Det er det også for oss som jobber ved de andre instituttene. Den økonomiske krisen rammer nemlig hele fakultetet. Dersom man skal finne en løsning på krisen, vil det være en fordel om man viser noe mer edruelighet i argumentasjonen.

Les mer om sitausjonen ved Det humanistiske fakultet: