Debatt ● Hanssen, Lillevik og steiro
Campuser skaper kunnskapsmiljøer og er et godt distriktspolitisk virkemiddel
Som Norges største universitet, er kanskje NTNUs egen rolle i befolkningsnedgangen i Nord-Norge noe man burde diskutere i seg selv, spør Øyvind Hanssen, Raymond Lillevik og Tord Steiro.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
NTNU-rektor Anne Borg mener at en struktur med fysiske studiesteder i distriktene er feil vei å gå i digitaliseringens tidsalder. Digitalisering blir et argument for sentralisering. Er det slik at vi ikke trenger å ha kunnskapsmiljøer i distriktene fordi digitalisering gjør disse tilgjengelig for studenter i distriktene?
(les videre under AnnonseN)
Bli varslet om debatt og nyheter
Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktigste debatt og de viktigste nyhetssakene.
Last ned til iPhone - Last ned til Android
-
Hvis vi setter det på spissen, kan en slik tankegang havne i en logisk kortslutning. Digitalisering muliggjør altså ikke distribusjon av kunnskapsmiljøene selv? Er de unntatt fra denne logikken? Dessuten: Det er vel underforstått at hun tror gode kunnskapsmiljøer må være store og sentralt plassert for å kunne hevde seg? Hvor er i så fall den faglige begrunnelsen for det?
Desentralisert undervisning og fleksibel læring forstått som distribuert undervisning er nettopp at ressursene blir tilgjengelige utover der de rent geografisk befinner seg, og selvsagt også det faktum at man ikke «stykker opp» fagmiljøene. Man knytter dem tettere sammen, bare uavhengig av geografi ved å samle dem på nett.
Forskeren trenger ikke å sitte i samme korridor som sin medforsker, men de trenger hverandre likevel. Når det er sagt, vi skal ikke undervurdere behovet for også ha fysisk nærhet til i det minste noen kolleger, ledelse, administrasjon og lærere. Det er ikke enten- eller, men både-og.
For eksempel: Det er grunner til at UiT Norges arktiske universitet og VID vitenskapelige høgskole (sammen med næringslivsaktører og offentlig sektor i regionen) ser det som viktig å etablere kompetansemiljøer i informatikk og sykepleie på Helgeland og ikke bare gi tilbudet som «fjernundervisning».
Det handler også om samarbeid med industri og offentlige virksomheter, siden fagmiljø med nettverk lokalt og regionalt gjør seg selv mer relevant. Studier (og ikke minst profesjonsstudier) er ikke bare teori, det er praksis og sosialisering, og trenger derfor fagmiljøet. Dette speiles i Nokuts vekt på betydningen av at studenter erfarer et permanent fagmiljø lokalt på studiestedet.
Behovet for å ha campus utenfor byene dreier seg også om at etableringen av universitets- og høgskolecampus er det distriktspolitiske virkemiddelet med best dokumentert effekt på befolkningsutvikling. Campuser skaper kunnskapsmiljøer som er viktige for regionen, blant annet ved knoppskytinger, et mindre sårbart privat næringsliv, og ikke minst at 70 prosent av studentene blir igjen i regionen. Ikke så rart da, at et enstemmig fylkesting i Nordland gjentatte ganger har protestert mot nedleggelsen av Campus Nesna. Det handler jo dessuten om å utnytte eksisterende infrastruktur, slik rektor Borg selv sier.
NOU-ene fra høsten 2020 som Borg viser til, framhever nettopp det at høyere utdanning for tiden er den sterkeste drivkraften i sentraliseringen i Norge. Da blir utdanningspolitikk også et sentralt spørsmål om distriktspolitikk og utviklingen av hele landet.
Som Norges største universitet er kanskje NTNUs egen rolle i befolkningsnedgangen i Nord-Norge noe man burde diskutere i seg selv? Norge har heldigvis flere høgskoler og flercampus-universiteter som påtar seg å kombinere regionalt ansvar og kunnskapsbygging. Hva ville skje med næringsliv og offentlig sektor i distrikts-Norge hvis NTNU utviklet sine strategier mer i samme retning?
