Debatt ● Runa Kalleson, Kåre Rønn Richardsen og Finn Aarsæther
Bygg opp en samarbeidskultur på tvers av profesjoner i skolen
Utfordringer løses ikke alene ved å ansette en ekstra helsesykepleier eller en miljøterapeut på en skole — det må utvikles en samhandlingskultur mellom ulike yrkesgrupper for at tilbudet til elevene skal bli godt.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I et oppslag i Khrono 11. september hevder pedagogikkprofessor Lars Petter Torjussen at det er en sammenheng mellom arbeidshverdagen til lærere i skolen og manglende søkning til lærerutdanningene. Han viser ikke til forskning som dokumenterer en slik sammenheng, men argumenterer med at læreren blir pålagt så mange ulike oppgaver at det resulterer i et negativt fokus på lærerrollen, noe som i sin tur fører til manglende rekruttering til yrket.
Kunnskapsgrunnlaget for å si noe om denne sammenhengen er, så vidt oss bekjent, ikke særlig bredt. Vi vet en del om hva studenter som allerede går på en lærerutdanning oppgir som motivasjon for å bli lærer, men mindre om hva som hindrer personer å søke seg til en slik utdanning (See et al., 2022).
En kunnskapsoppsummering utført av Kunnskapssenter for utdanning ved Universitetet i Stavanger indikerer likevel at Torjussen er inne på noe. Senterets gjennomgang av ulike studier viser at arbeidsforholdene i skolen er en viktig faktor for læreres valg om å bli i yrket, og arbeidsoppgaver som oppleves som for store til å kunne håndteres, oppgis som en faktor som øker faren for oppsigelse hos lærere.
Torjussen gir i Khrono-artikkelen uttrykk for at det er klart negativt at læreren må bruke energi og tid på oppgaver som tar oppmerksomheten bort fra undervisning og læring: «Nå forventes det ikke bare at lærerne skal formidle kunnskap, men også at de skal være sosialarbeidere.» Dette følges opp, i det samme Khrono-oppslaget, av leder i Utdanningsforbundet, Steffen Handal, som etterlyser andre yrkesgrupper i skolen, for eksempel sosialarbeidere og helsesykepleiere. Handal snakker om behovet for å bygge et sterkt lag rundt læreren, men vel så viktig er det, vil vi hevde, å bygge et sterkt lag rundt eleven.
Forslaget til Handal om å få flere profesjonsutøvere inn i skolen er langt fra nytt, og delvis en realitet allerede: Helsesykepleier er et lovpålagt tilbud som skal være tilgjengelig for alle elever. Profesjonsutøvere med sosialfagskompetanse, slik som barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere, kan ha stillinger som miljøterapeuter i skolen, men denne stillingstypen er verken lovpålagt, eller like utbredt.
Erfaringer fra skoler som har investert i denne typen sosialpedagogisk kompetanse, viser at miljøterapeutene kan avlaste lærerne i psykososial oppfølging av elever, og at ulike aktiviteter der miljøterapeuter er involvert øker trivselen blant elevene, noe som kan ha betydning for gjennomføring (Oddekalv 2022). Samarbeid med miljøterapeuter i skolen kan bidra til å sette elevene i en bedre læringsposisjon (Borg & Lyng, 2019). Miljøterapeutene utgjør altså et fagmiljø som kan bidra til å utvikle både enkeltelever, miljøet i klasser og miljøet på skolen som helhet, i positiv retning.
Skolen er gjennom Opplæringslovens § 15—8 pålagt å samarbeide med andre tjenesteytere dersom slikt samarbeid anses som nødvendig for å gi eleven et helhetlig og samordna tjenestetilbud. Likevel fins det nok av eksempler på manglende samordning av tjenestetilbud til barn og unge, blant annet beskrevet i rapporten Ut av blindsonene som en del av BarnUnge21-strategien. Internasjonal forskning på samarbeid mellom skole og aktører utenfor skolesektoren, trekker frem flere utfordringer, både knyttet til mangel på organisatoriske strukturer for samarbeid, manglende kunnskap om hverandres profesjoner, og negative holdninger til samarbeid med noen utenfra skolesektoren (Gallagher et al., 2022).
Slik vi ser det, vil miljøterapeuter med sosialpedagogisk fagbakgrunn, sammen med lærerne og ansatte i skolehelsetjenesten, kunne gi viktige bidrag inn mot å skape økt psykososial trygghet for elever som av ulike grunner ikke finner seg til rette. For oss er det svært viktig at dette arbeidet er noe som foregår i et faglig fellesskap, på tvers av profesjonene som er involvert.
Utfordringer løses ikke alene ved å ansette en ekstra helsesykepleier eller en miljøterapeut på en skole — det må utvikles en samhandlingskultur mellom ulike yrkesgrupper for at tilbudet til elevene skal bli godt. En slik kultur fordrer både kjennskap til og respekt for hverandres kompetanser, samt en erkjennelse av at vi er flere som ønsker å være til støtte for elever og elevers læringsmiljø i skolen.
Vi håper med dette at vi bidrar til å utdanne nye generasjoner profesjonsutøvere som ønsker å finne løsninger sammen, og som setter barn, unge og familier i sentrum for samarbeidet.
Kalleson, Richardsen og Aarsæther
På OsloMet tar vi ansvar for å bygge en god samarbeidskultur allerede fra tidlig i studieløpet, blant annet gjennom utdanningsprosjektet Interact. I Interact-prosjektet er det lagt inn undervisningsaktiviteter om tverrprofesjonelt samarbeid innen konteksten barn, unge og familier for over 5000 studenter på helse-, sosialfag-, barnehagelærer- og grunnskolelærerutdanningene. Studentene settes sammen i grupper på tvers av studieprogram, og gjennom arbeid med ulike oppgaver og læringsressurser, legges det til rette for at de kan lære om, av og med hverandre.
Det er også igangsatt en rekke andre initiativ som inkluderer tverrprofesjonell samarbeidslæring, både knyttet til praksisperioder og simuleringsaktiviteter. Gjennom slike former for samarbeidslæring får studentene mulighet til å bli kjent med ulike profesjoner, de får øve på det å samarbeide med studenter fra andre utdanninger, og forhåpentligvis opparbeider de seg gode holdninger til samarbeid som de vil ta med seg ut i fremtidig yrkesliv.
Vi håper med dette at vi bidrar til å utdanne nye generasjoner profesjonsutøvere som ønsker å finne løsninger sammen, og som setter barn, unge og familier i sentrum for samarbeidet. Slik har vi som utdanningsinstitusjon tatt et konkret initiativ for å bedre forutsetningene for tverrprofesjonell samhandling, blant annet i skolen.
Men når det gjelder Torjussens og Handals ønske om flere fagpersoner med sosialpedagogisk kompetanse i skolen, er det lovgiver og skoleeiere som må ta grep. Vi tror det vil være et godt grep som vil kunne påvirke arbeidsforholdene i skolen i positiv retning, og potensielt tiltrekke seg flere søkere til lærerutdanningene.
