Langelands advokat: Burde kanskje ikke gått til rettssak i det hele tatt

Fredag 1. februar ble det kjent: Nils Rune Langeland anker ikke avskjedsdommen fra Oslo tingrett fra januar i år. Da tapte han søksmålet mot staten, og retten slo fast at Universitetet i Stavanger og Kunnskapsdepartementet hadde rett til å gi han sparken fra stillingen sin som professor ved UiS.

Ifølge dommen har han brutt sine tjenesteplikter og arbeidsgiveren hans hadde rett til å gi ham avskjed.

• Les også: Langeland tapte i Tingretten

Langeland sa til Forskerforum før helga at han ikke anker dommen, han er sliten og orker ikke mer.

Departementet: Fornøyd med at saken er over

Ekspedisjonssjef i juridisk avdeling i Kunnskapsdepartementet, Johan Raaum, sier til Khrono at departementet tar Langelands avgjørelse til etterretning og er fornøyd med at saken er over.

— Dommen viser at grunnlaget for avskjeden var riktig og at Universitetet i Stavanger og departementet har vurdert saken korrekt. Det som har vært viktig for oss er å fastholde vår forståelse av hva slags oppførsel vi forventer av ansatte på våre universiteter og høgskoler, sier Raaum i en melding.

Brygfjeld: I tvil om man burde gått til sak

Langelands advokat Kjell M. Brygfjeld er i dag i tvil om Langeland i det hele tatt burde gått til sak mot staten.

— I ettertid kan man kanskje tenke at man ikke burde gått til rettssak i det hele tatt. I lys av arbeidsgivers brutale opplegg for saken ble den en ekstrem påkjenning for Langeland, sier Brygfjeld til Khrono.

Han tror likevel at tingrettsdommen vil ha liten prinsipiell betydning.

• Les også: Langeland mener seg utsatt for elektronisk krigføring

— Tingrettsdommer blir tillagt begrenset vekt, det er Høyesterett som avgjør prinsipielle spørsmål, sier Brygfjeld.

Han mener også at det er en del prinsipielle sider ved dommen, blant annet Akan-avtalens betydning (avtale om rusoppfølging. red.mrk.) og krav om hvordan professorer skal oppføre seg, som burde vært prøvd nærmere.

— En innskjerping for professorer

— Kunnskapsdepartementet fremhever nettopp at det var viktig for dem å få fastslått hva man kan forvente seg av ansattes oppførsel ved høyere utdanningsinstitusjoner?

— Jeg vet at flere akademikere underveis i saken reagerte på at regjeringsadvokaten mente at det skulle stilles strengere krav til en professors oppførsel enn til andre. Men professorer er ikke lenger så spesielle eller veldig annerledes mennesker enn en rørlegger på Kløfta eller en advokat i Stavanger, sier Brygfjeld.

Han viser også til debattredaktør Marit Slotnæs' kommentar om Langeland-dommen i Morgenbladet for en uke siden, der hun mener at den varsler et tidsskifte i akademia.

«Historien om Nils Rune Langeland, en skikkelse hvis oppførsel har vært sett og kjent i over to tiår, varsler et tidsskifte. Der man tidligere ristet på hodet og syntes litt synd på den som satt med tømmermennene og skammen, møter ledelse og mellomledelse nå helt andre og strengere krav til sanksjoner», skriver Slotnæs.

— Jeg kan være tilbøyelig til å være enig i dette. Dommen er en innskjerping av måten professorer kan leve på. Det ser ikke ut til at retten har tatt innover seg at professor etterhvert er blitt et helt ordinært yrke, sier Brygfjeld.

— Det er krav til vanlig folkeskikk som gjelder for professorer som for alle andre?

— Absolutt. Det er ikke det saken handler om, men om de arbeidsrettslige konsekvensene av de dumheter en professor foretar seg, sier Brygfjeld.

Mener 2009-meldinger ikke burde vært vektlagt

Langelands advokat mener fortsatt at de gamle advarslene, meldingene og hendelsene fra så langt tilbake som 2009 ikke skulle vært vektlagt i saken. Blant dem en tilrettevisning som Langelands tidligere instituttleder, Marie Smith-Solbakken ga ham i 2009.

Universitetet har også arkivert en lang rekke meldinger av grov karakter som Langeland sendte den samme instituttlederen. Meldingen hvor han kalte henne et «fittesvin uten ære», skal etter det Khrono kjenner til, ikke være blant de groveste av dem.

— Regjeringsadvokat Hilde Lund kom under rettssaken med tilbud om å droppe tidligere instituttleder Marie Smith-Solbakken som statens vitne, men du protesterte og insisterte på at hun skulle vitne. Angrer du på dette i dag?

— Forklaringen fra Smith-Solbakken var overraskende. Sett i ettertid, og slik ordene falt under hennes vitneforklaring, ville det nok ha vært best for Langelands sak at vi hadde gått med på å droppe henne som vitne, sier Brygfjeld.

• Les også. Langeland sendte grove meldinger til sin tidligere sjef

— Noen har ment at Langeland burde hatt en bedre advokat enn deg?

— Slike kommentarer blir alltid den tapende part til del. Saklig sett vet jeg ikke hva som eventuelt skulle vært gjort annerledes. Jeg mener at saksopplegget vårt var fornuftig og godt. Det var to historiefortellinger her. Risikopotensialet var godt kjent. Retten valgte å legge vekt på statens framstilling, og man vet jo aldri sånt på forhånd, sier Brygfjeld, og legger til:

— Men jeg er fortsatt av den oppfatning at din dekning av saken i Khrono er en sterk medvirkende årsak til at det gikk som det gikk, sier advokat Kjell Brygfjeld.

Langeland: Ville se alle aktene i eksklusjonen

Nils Rune Langeland selv er langt på vei enig med advokaten sin om de burde gått til sak i det hele tatt.

— Jeg skulle aldri gått med på avtalen om å bli fratatt arbeidsoppgavene mine sommeren 2017, skriver Langeland i en sms til Khrono og legger til:

— Jeg både var og er i god tro. Når du først i retten får vite at du er i «konflikt» med kolleger er det noe som ikke stemmer. Den ondskapsfulle kampanjen mot meg, satt i gang av Khrono, mener jeg har vært fullstendig ødeleggende. Når jeg likevel ikke tok sluttpakke sommeren 2017, skylder jeg meg selv og historien å spille gjennom alle aktene i tragedien. Jeg ville se hvordan en slik eksklusjon så ut i alle detaljer.

— Så du fikk tilbud om sluttpakke fra UiS 2017?

— Nei, jeg forstår ikke hvorfor jeg ikke fikk et slikt tilbud, svarer Langeland.

— Det som har vært overraskende både for meg og Brygfjeld er dette straffemotivet som syntes å bli sterkere og sterkere i denne prosessen. At departementet ikke ville gå med på forlik. Det at jeg skulle være et stort arbeidsmiljøproblem kom først opp i rettsaken. Ingen hadde fortalt meg det tidligere. Saken utviklet seg fra noe som skulle være en samforstått mediestrategi i 2017 til en symbolpolitisk straffesak der jeg ble nektet å si opp stillingen min.

Langeland legger så til:

— Det var helt ukjent for meg seinsommeren 2017 at jeg sto overfor en avskjedssak som det ikke var råd å få et forlik i på noe vis. Hadde jeg ikke gått innom kontoret til instituttleder [Odd Magne] Bakke 2. oktober, hadde jeg fremdeles vært professor.

— Og nå får du ikke bruke professortittel lenger?

— Jeg er nå professor emeritus i historie. Før benyttet jeg ikke professortittelen, men nå kommer jeg virkelig til å gjøre det. Sakkyndige komiteer senest i sommer ga meg professorkompetanse. Det gjelder, og ikke UiS-ledelsen sine moralske anklager mot meg, mener Langeland.

— Tenkte du aldri på å si opp selv - før du ble avskjediget?

— Angående det å si opp da. Som sagt, det var ikke en slik sak da? Varselet om avskjed var et sjokk. Jeg kunne ikke vite at her hadde de arbeidet lenge med dette. Jeg ville jo heller ikke gå ut av undervisningen det semesteret, skriver Langeland og legger til:

— Altså, jeg visste ikke at jeg lå på giljotinen. Før Khrono satte i gang en mediekampanje mot meg, hadde jeg tvert om omarbeidet emner og gledet meg til å ta fatt på et nytt ambisiøst opplegg for studentene.

Mediespaltist Anki Gerhardsen klaget på vegne av Nils Rune Langeland inn Khrono, VG og NRK til Pressens faglige utvalg for brudd på god presseskikk i de første omtalene av Langeland-saken sommeren 2017.

Alle tre mediene ble enstemmig frikjent.