Jeg savner en mobilisering fra forskerne rundt yrket vårt, skriver Benedicte Carlsen. Illustrasjon: Øivind Hovland
Jeg savner en mobilisering fra forskerne rundt yrket vårt, skriver Benedicte Carlsen. Illustrasjon: Øivind Hovland

Brukermedvirkning i forskning avkledd

Forskning. Forskningsfinansiørene burde gjøre rede for om det er noen betydningsfull forskjell på kvalitativ forskning og brukermedvirkning i forskning, skriver Benedicte Carlsen.

Publisert

Brukermedvirkning i forskning er for tiden etterspurt og et krav for prosjektfinansiering både fra Norges forskningsråd og EU-systemet. Vi oppfordres til full brukermedvirkning fra idéplan til gjennomføring, tolkning av resultater og formidling av disse.

Hensikten er god. En ønsker blant annet å sikre relevans, samfunnsnytte, kvalitet og tillit til forskning, samt demokratisere forskningen.

Er det ikke forskerne som kan forske da, som vet hva som er mulig å forske på, hvordan en bør gjennomføre datainnsamling, analyse, trekke ut hovedfunn og formidle dem?
Benedicte Carlsen
Instituttleder, UiB

Forskerne protesterer, eller i alle fall, vi maner til forsiktighet og evaluering av brukermedvirkning i forskningen, som for eksempel i høringssvarene til Forskningsrådets «Policy for åpen forskning». Det er mange gode grunner til skepsisen og mange viktige spørsmål har blitt stilt i både av norske forskere og internasjonalt. Forskerne stiller en rekke kritiske spørsmål til utvidet brukermedvirkning, som:

Hva er effekten av brukermedvirkning? Kan ekstrakostnadene for brukerne, forskerne og finansiørene forsvares?

Hvor representative er de forskjellige brukerrepresentantene, eller hvem representerer de?

Hvordan ivareta kritisk distanse, akademisk frihet og forskernes autonomi? Dette er viktig både i et forskningsetisk perspektiv og med tanke på demokratisering av forskning.

Kan brukermedvirkning senke forskningskvaliteten for eksempel ved at det også kan lukke prosesser i stedet for å åpne opp for nye idéer og perspektiver? Hvis forskningskvaliteten senkes, hva da med samfunnsnytten av forskningen?

Jeg mener alle disse spørsmålene er betimelige, men jeg savner en mobilisering fra forskerne rundt yrket vårt. Er det ikke forskerne som kan forske da, som vet hva som er mulig å forske på, hvordan en bør gjennomføre datainnsamling, analyse, trekke ut hovedfunn og formidle dem? Er det ikke det vi har verdens lengste utdanning til?

Et kjernespørsmål som jeg mener forskningsmiljøene med kompetanse på kvalitative metoder burde stilt er: Har vi ikke allerede sikret brukermedvirkning gjennom kvalitativ forskning? Hva er egentlig forskjellen på brukermedvirkning og fenomenologisk forskning?

Jeg vil hevde at akademia allerede har velutviklede og velprøvde metoder for å sikre at brukernes stemmer blir hørt, for å sikre at fokus for forskning er relevant for brukere og samfunnet for øvrig, og sikre innsikt i og forståelse for brukernes perspektiver uten at sterke brukere eller brukergrupper får dominere hvilke spørsmål som stilles og hvordan svarene tolkes på bekostning av andre brukere som er mer marginalisert.

Alle disse fallgruvene er velkjente for oss forskere og innen kvalitative forskningsmetoder blir de tatt hensyn til og løsningene stadig forbedret gjennom refleksjoner og metodeutvikling. Jeg synes det er på tide at forskningsinstitusjonene og vi som bruker kvalitative metoder påpeker at brukermedvirkningstrenden i forskning i stor grad er keiserens nye klær, og at vi i øvelsen med i innføre brukermedvirkning står i fare for å sløse med gode hoders tid og ressurser.

I all forskning har vi allerede retningslinjer for hvordan vi kan velge ut informanter på en systematisk, transparent og så representativ måte som mulig. I kvalitativ forskning, nytter vi metoder som åpne intervjuer og deltagende observasjon, som er fleksible og i stor grad åpner for at informantene eller forskningsdeltakerne, (som vi faktisk ofte kaller dem), sitt fokus også former forskningsfokus.

Vi har gode metoder for hvordan vi vekter utsagn, for å oppgi hvilke erfaringer og holdninger det er konsensus om blant informantene og hvilke som er spesielle for enkelte informanter og sammenhenger. Vi tolker informantenes utsagn ut fra kontekst og vi forsøker å få triangulert opplysninger mellom flere kilder. Vi forsøker å være refleksive og vurdere og opplyse om egen forforståelse og rolle vis-à-vis informantene. Alt dette bidrar til å sikre relevansen, samfunnsnytten, kvaliteten og tilliten til forskning, samt demokratisere forskningen.

For å konkretisere litt: Når vi designer forskningsprosjekter for å søke Forskningsrådet om støtte, har det blitt obligatorisk å trekke inn brukere som en sentral aktør gjennom hele prosjektforløpet. Dermed sitter vi gjerne med et brukerpanel bestående av dem som enten mener de har mest å tjene på det, eller som vi tilfeldigvis har kontakt med fra før eller som har gjort det til en fulltidsoppgave å være brukerrepresentanter.

Samtidig mangler vi fullstendig retningslinjer for hvordan og om innspill fra brukerpanelet skal inkluderes i forskningsresultatene, om og hvordan de skal anonymiseres og om og hvordan en skal rapportere om utvelgelsesprosedyren. I tillegg har mange av prosjektene en kvalitativ del der vi selvsagt søker om etisk godkjenning før vi kontakter potensielle informanter, som vi velger ut på en systematisk og transparent måte som vi igjen redegjør for i forskningsrapportene.

Hva så om medlemmene av brukerpanelet har innspill som kolliderer med utsagn fra informantene, altså med funnene fra den systematiske, kvalitative delen av prosjektet? Det er også et uavklart spørsmål, og etter min vurdering, ett av flere unødvendige problem.

Vi forskere burde vært tidligere ute og sagt mye tydeligere fra her. Vi må ikke være så redde for å sparke nedover at vi ikke tør å si fra om at her er det faktisk vi som vet best. Vi har allerede gode metoder for forskningsdeltakelse. Forskningsfinansiørene burde bli bedt om å gjøre rede for om det er noen betydningsfull forskjell på kvalitativ forskning og brukermedvirkning i forskning. Kanskje keiseren ikke har bruk for nye klær?