Debatt ● espen solberg
Bred plan med begrenset virkning
Ett problem er at to av tre opptrappingsplaner er svært generelle og åpne, skriver Espen Solberg i Nifu.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Vi trenger ikke en langtidsplan som er så bred at alt framstår som planlagt. Denne uken legger mange aktører siste hånd på sine innspill til den tredje langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. Vi har undersøkt hvordan de to første planene har fungert. Hovedinntrykket er at langtidsplanene har hatt begrenset virkning. De har heller ikke bidratt til mer forutsigbarhet i finansieringen av forskning og høyere utdanning. Den neste planen må endres vesentlig hvis den skal innfri forventningene til omstilling og løsning av store samfunnsutfordringer.
Ved første øyekast er langtidsplanene fulgt opp til punkt og prikke: Den offentlige FoU-innsatsen har nådd målet om 1 prosent av BNP. De tre tallfestede opptrappingsplanene for «teknologiløft», «kvalitet i høyere utdanning» og «innovativt næringsliv» er også oppfylt eller ligger godt an til å bli oppfylt. Så hva er problemet?
Ett problem er at to av tre opptrappingsplaner er svært generelle og åpne. Nesten enhver form for budsjettøkning kan kategoriseres under en av opptrappingsplanene. Det har gjort planene komplisert å etterprøve, og enda vanskeligere å forutsi. Det som har framstått som konkret og tallfestet har i virkeligheten vært ganske ugjennomtrengelig og uforutsigbart.
Et annet problem er at opptrappingsplanene har tatt mye av oppmerksomheten og dermed også ressursene. Når en regjering legger tall på bordet, legger den også hodet på blokka. Da gjelder det å innfri! I dette tilfellet har innfrielsen tatt så mye plass at det har vært lite rom for å følge opp det som ikke har vært tallfestet. Det har særlig gått utover forskning for å møte store samfunnsutfordringer. Den neste planen bør ha bedre mekanismer for å følge opp de ambisjonene som ikke har vært tallfestet.
Langtidsplanene har også hatt ambisjoner om å påvirke forskningsmiljøenes egne prioriteringer og vri ressursene gjennom øvrige deler av virkemiddelapparatet. Våre analyser viser at dette i svært liten grad har vært tilfellet.
Planen er generelt lite vektlagt i styringsdialogen med UH-institusjonene, helseforetakene, statlige institutter og med virkemiddelaktører som Innovasjon Norge og SIVA. Dessuten inneholder heller ikke grunnbevilgningene til forskningsinstituttene noen strategisk komponent som kan gi rom for styring i retning av planens prioriteringer. Det store unntaket er Forskningsrådet, hvor langtidsplanens prioriteringer er dypt inkorporert i tildelingsbrev, mål, strategi og rapportering. I praksis framstår Forskningsrådet som den eneste reelle kanalen for styring i henhold til planen.
Da er det et paradoks at de store pengestrømmene vris bort fra Forskningsrådet og mer over mot grunnfinansiering til universiteter og høyskoler. Denne utviklingen har pågått over lang tid og uavhengig av farge på regjeringen. Et annet paradoks er at tildelingsmønsteret innenfor Forskningsrådet er endret slik at anvendte, «utfordringsorienterte» søknader taper mot søknader og miljøer med mer akademisk tyngde. Er dette i tråd med langtidsplanen? Både ja og nei. Planen prioriterer både fremragende fagmiljøer og forskning for å møte samfunnsutfordringer. Hvordan de henger sammen eller balanseres, er derimot lite problematisert.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Den neste langtidsplanen bør ikke heve seg over spørsmålet om hvordan midler fordeles. Jo færre forskningskroner som kanaliseres gjennom Forskningsrådet, jo større blir behovet for å realisere planen gjennom andre kanaler. Vår gjennomgang har vist at det trengs sterkere mekanismer enn i dag hvis planen skal få reell betydning utenom tildelingene gjennom Forskningsrådet.
Det siste blir spesielt viktig hvis såkalte samfunnsoppdrag (missions) skal tas inn i den kommende planen. Forslaget om løsningsorienterte samfunnsoppdrag er nemlig først og fremst knyttet til innovasjonspolitikk, og krever ofte oppfølging på langt flere områder enn FoU og høyere utdanning. Hvis samfunnsoppdrag skal bli en del av planen, må den enten utvide sitt ansvarsområde til en bredere innovasjonspolitikk, eller så må valg av samfunnsoppdrag snevres inn til oppdrag hvor FoU og utdanning står sentralt.
Det trengs en grundig gjennomtenkning av hvordan planen skal virke og hvem den skal virke for. Vi trenger ikke en plan som er så overordnet og bred at alt som skjer, kan framstå som planlagt. Erfaringen har vist at en slik plan vil få svært begrenset virkning.
