Borten Moe om kritikken: Fremstår urimelig og selvrettferdig

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det er ingen tvil om at god og tilgjengelig høyere utdanning er blant de viktigste investeringene vi som land kan gjøre, både for samfunnet som helhet og for hver enkelt av oss. Historien om det moderne Norge henger svært tett sammen med historien om utbyggingen av våre universitet og høyskoler: vi har bygd kapasitet, tilgjengelighet og kvalitet i over 200 år.

I år gjennomførte vi det største opptaket noensinne, og flere enn noen gang fikk tilbud om å starte på utdanningen de ønsket seg mest. Neste år har vi foreslått å videreføre et rekordhøyt beløp til sektoren og om lag et like stort opptak.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Likevel får jeg kritikk av Roald og Hundhammer i Abelia for manglende forutsigbarhet og negative konsekvenser det kan få for fremtidig kompetanse i samfunnet. Jeg synes kritikken fremstår både urimelig og selvrettferdig.

For det første, en verden på vei ut av en pandemi og med en storkrig i Europa, har lagt press på de fleste verdikjeder og skapt en energi- og flyktningkrise med påfølgende vekst i inflasjonen og økende renter. Det slår hardt inn i økonomien til de fleste av oss, offentlig som privat. Som samfunn tvinger det oss for første gang siden slutten av forrige årtusen til igjen å måtte gjøre harde prioriteringer; oljepengebruken må ned og budsjettene må balanseres. Det er slutt på at alle gode formål kan finansieres med økte overføringer fra Oljefondet slik vi har vært vant til. Dette vil forsterkes av demografiske endringer: færre unge og flere eldre. Den reelle flaskehalsen i norsk økonomi fremover kommer derfor til å være tilgang på folk og kompetanse, ikke mangel på penger.

Les også

Hvordan skal regjeringens kutt føre til mer kritisk kompetanse?

Behovet for riktige prioriteringer vil selvsagt øke. Og det er derfor regjeringen øker budsjettene til våre universiteter og høyskoler neste år.

Koronapandemien var en spesiell hendelse i både Norge og verden. En rekke ekstraordinære tiltak ble satt inn. Blant de var en særskilt og situasjonsbestemt opptrapping av studiekapasiteten. Det var klokt, ikke minst fordi store deler av næringslivet var nedstengt og mange ble arbeidsledige. Både regjeringen og Stortinget understreket imidlertid gjentatte ganger at når pandemien var over og arbeidsmarkedet normalt, skulle studiekapasiteten normaliseres. Nå er pandemien over, og arbeidsmarkedet er svært sterkt. Det er derfor både forventet, varslet og forutsigbart at studiekapasiteten bringes tilbake til normalen.

Det er derfor grunn til å spørre Roald og Hundhammer om hva som er uforutsigbart med dette, og om det er slik at deres definisjon på forutsigbarhet er gode nyheter i form av vekst til formål de selv liker uavhengig av utviklingen i norsk økonomi?

Pandemiøkningen av studiekapasitet var fordelt på ulike fag, herunder teknologifag. Normaliseringen av kapasiteten vil derimot ikke være øremerket på samme vis. Jeg vil skjerme helse- og sosialfagene og teknologifagene. Dette vil gjøres gjennom tildelingsbrevene på vanlig vis. Årsaken er selvsagt at vi som samfunn vet at vi har behov for ytterligere kapasitet i bred forstand på disse områdene. Institusjonene vil selv få ansvaret for operasjonaliseringen av dette. Det er dermed slik at Abelias omsorg for teknologifag og institusjonenes autonomi skulle være vel ivaretatt.

Les også

Uansvarlig retorikk om studentsamskipnadenes økonomi

Jeg registrerer videre at Roald og Hundhammer forsøker å raljere over regjeringens satsing på medisin i Tromsø og nukleære fag i Oslo og på Ås - begge innenfor fagområder der Norge mangler kapasitet. Det er merkelig, og noe arrogant. Alene bærer selvsagt ikke disse to Norge på sine skuldre, men hver for seg er de viktige deler av det som til sammen skal sette Norge i stand til å møte fremtiden på en god måte. Fullt opptrappet representerer de en satsing på et tresifret millionbeløp. Jeg tror ikke vi i fremtiden kan koste på oss å være så fartsblinde i vår sektor at satsinger i en slik størrelsesorden ikke anerkjennes.

Både jeg og regjeringen vil følge utviklingen tett fremover. Som samfunn er vi stadig mer kompetansedrevet og vil møte økte behov for utdanning og kompetanse. Det er min jobb å sette sektoren i stand til å møte disse behovene. Neste år legger vi opp til vekst i budsjettene og rekordhøy kapasitet. Innretningen for 2024 vil vi på vanlig vis komme tilbake til i budsjettet for 2024.