Debatt ● Jørgen Sunnvoll
Uansvarlig retorikk om studentsamskipnadenes økonomi
Uten hensyn til hvordan studentsamskipnadene jobber med studentvelferd, eller de siste årenes utfordringer i byggebransjen, henges studentsamskipnadene ut i media som svære pengebinger som ikke vil bruke penger på studentene. Det er en grov misoppfatning, skriver Jørgen Sunnvoll.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Den siste tiden, og særlig siden regjeringen la frem statsbudsjettet for neste år, har vi i Studentsamskipnaden i Gjøvik, Ålesund og Trondheim (Sit) sett med bekymring på de gjentatte uttalelsene fra blant annet forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe om at studentsamskipnadene klarer seg fint - vi har så mye penger på bok.
Dette med penger på bok har blitt sagt før. Tidligere har vi kunnet trekke litt på skuldrene av det og sagt at så enkelt er det ikke, men nå begynner det å få for alvorlige konsekvenser. Nå har det blitt et påskudd for ganske grove kutt i velferdstilskuddene til studentene i Norge.
La oss ta det enkleste først. Det er 14 studentsamskipnader i Norge. Vi snakker sammen, deler erfaringer, samarbeider, og har det samme oppdraget: Det operative ansvaret for studentvelferden ved alle landets universiteter og høgskoler, samt flere av fagskolene.
Det er stor forskjell på hvor store vi er og vi operer uavhengig av hverandre. Noen av oss har en solid økonomi, andre har økonomiske utfordringer. Å henvise til alle studentsamskipnadene som en og samme ting er både feil og direkte skadelig for studentsamskipnadene med presset økonomi.
Studentsamskipnadene har et ansvar for å forvalte studentenes penger på en forsvarlig måte. Det betyr at vi må sørge for å ha tilstrekkelig med egenkapital til å få gunstige lån når vi skal utøve en av våre primæroppgaver: Bygge nye studentboliger. Dette er en så viktig oppgave at Kunnskapsdepartementet forventer at vi sørger for å ha tilstrekkelig egenkapital.
Vi skal også være i stand til å ta en viss risiko når det er snakk om store kvalitetsløft for studentvelferden. Uten den solide økonomien vi har i Sit kunne vi aldri realisert Helgasetr i Trondheim, et samarbeid mellom NTNU, Statsbygg og Sit, som statsråd Borten Moe selv skrøt av under grunnsteinsnedleggelsen nå i høst. Studentene våre trenger nye og bedre treningsfasiliteter i nærheten av campus på Gløshaugen når NTNU samler undervisningen sin der, og det får vi på Helgasetr, fordi Sit har økonomisk ryggrad til det.
Det samme kan vi si om Sundebygget i Ålesund. Her trengte studentene sårt et bedre studenthus, studentfrivilligheten trengte lokaler, og Sit ville gjerne ha et fullverdig treningssenter og flere studentboliger på campus. Nå står et fantastisk, nytt flerfunksjonsbygg ferdig på campus i Ålesund, fordi Sit hadde muligheten og økonomien til å ta sjansen på å bygge.
I Trondheim ønsker vi også muligheten til å utvikle studentvelferd på og ved det nye campusområdet. Her ser vi for oss barnehage, arealer til studentfrivilligheten, ny idrettshall, velferdsbygg for studenter og studentboliger. Dette er noe vi kan spille inn, og realisere hvis vi får anledning, nettopp fordi vi har en ryddig og solid økonomi.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Regjeringen har gitt tydelig til kjenne at de ønsker et stramt budsjett for neste år. For studentsamskipnadene er det viktig at omverden forstår at det er mange oppgaver som hører inn under studentvelferdsbegrepet. En av oppgavene er studentboligbygging, men vi driver også med mat, trening, rådgivning, psykiske helsetjeneste, støtte til studentfrivilligheten, og en rekke andre små og større aktiviteter for å skape rom for meningsfulle studentliv.
Regjeringen foreslår i statsbudsjettet for 2023 å kutte det generelle tilskuddet til studentsamskipnadene og til prosjektmidler for viktige prosjekter som har som mål å jobbe forebyggende med god studenthelse. I tillegg foreslås det en lavere tilskuddsandel til studentsamskipnadene når vi skal bygge boliger.
Vi i Sit skal bygge for over to milliarder kroner de neste tre årene. Det kan vi gjøre fordi vi har solid økonomi, men vi har ikke mye mer enn det som er pålagt oss å ha for å kunne ta opp de husbanklånene som trengs for å bygge så mye som vi ønsker for studentene.
Vi ser at flere politikere uttaler seg friskt om hva studentsamskipnadene bør kunne få til uten offentlig bistand. Vi ser også at de gjerne dikterer hva konsekvensen av disse kuttene vil bli.
Ta de økte kostnadsrammene for studentboligbygging. Kostnadsrammen er, veldig forenklet, totalkostnaden for et byggeprosjekt delt på antall studenter som kan bo der. Det gir oss en kostnad «per seng» det må bygges innenfor. En økt kostnadsramme på omtrent 50 prosent er kjempeviktig, for det setter oss i stand til å bygge og få tilskudd med dagens prisnivå. Det økte prisnivået betyr at det blir dyrere å bygge de studentboligene vi nå kommer til å bygge, så lenge regjeringen velger å ikke øke statstilskuddet som gis per beboer, eller «per seng». Tilskuddet beholdes på dagens nivå, som vil si at mer av sluttregningen blir liggende hos studentsamskipnadene, og dermed hos studentene.
Til tross for at prisnivået stiger og statstilskuddet ikke økes, sier statsråden at han forventer at det ikke blir høyere husleie. Det kan studentsamskipnadene dekke, sier han. Vi skal selvsagt gjøre det vi kan for å holde våre kostnader så lave som mulig, men det vil bli svært krevende å bygge med en lavere tilskuddsandel uten å måtte øke husleien til studentene.
Hvis ikke politikerne oppfyller sin del av velferdsoppdraget, ved å gi tilstrekkelige tilskudd til studentboligbygging, til velferdstjenester i regi av studentsamskipnadene, og til studentrettede prosjekter innenfor helse, blir resultatet dyrere studentboliger og et dårligere velferdstilbud.
Vi kan ikke flytte midler fra våre egne oppgaver til å dekke bortfallet av de offentlige støtteordningene, når det er regjeringen som velger å ikke holde sin del av velferdsavtalen med studentene. Iallfall ikke når begrunnelsen er feil.
