karriere
Beskriver industrijobb som «gullbillett» for stipendiater
Tre stipendiater er fulle av lovord om mer samarbeid mellom akademia og industri. — Man forberedes ikke på et liv utenfor akademia, sier en stipendiat.
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
— I min tid som stipendiat har jeg ikke fått informasjon om karrieremulighetene i industrien, og jeg føler ikke at man forberedes på et liv utenfor akademia. Jeg måtte finne informasjonen selv, sier Kathleen Anne Heck, doktorgradstipendiat ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), som høsten 2021 skal levere sin doktorgrad.
Sammen med to andre stipendiater har Heck forfattet et innlegg i Nature der de skriver om sine erfaringer med å ta en pause fra doktorgraden for å jobbe i industriselskaper. De mener dette kan være en «gullbillett» for å sikre karriereveien videre for unge forskerspirer.
For hva venter etter en endt doktorgrad eller postdoktorperiode?
Studier viser at halvparten av postdoktorene forlater akademia og kun fem prosent av postdoktorene ved norske universiteter og høgskoler har blitt professor fire til fem år etter endt postdoktorperiode.
I en undersøkelse fra Nature publisert i fjor kommer det fram at kun én av fire av de spurte postdoktorene ser positivt på sine fremtidige karrieremuligheter.
Last ned Khrono-appen og få varsel om de viktigste nyhetene.
Last ned til iPhone - Last ned til Android
-
— For lite karriereveiledning
Manglende og uklare karriereløp er også tema i den nylig fremlagte strategien til Kunnskapsdepartementet (KD) for forskerrekruttering og karriereutvikling.
I strategien, som i skrivende stund er ute på høring, foreslår KD at postdoktorer skal ha en skriftlig utviklings- og karriereplan med arbeidsgiver fra start av. Planen skal inkludere informasjon om faglig mentor og utviklingssamtaler underveis i ansettelsesperioden, samt en vurdering av aktuelle karriereveier både innenfor og eventuelt ut av akademia.
— Det er for lite karriereveiledning slik situasjonen er nå, og det tror jeg også henger sammen med kulturen. Jeg var selv doktorgradsstipendiat en gang. Når man først var på innsiden var de veldig gira på at man skulle bli værende i akademia. Det har skjedd mye siden da, men det er fremdeles viktig å fokusere på at det er mange muligheter innenfor og utenfor akademia, sa statssekretær i KD, Aase Marthe J. Horrigmo til Khrono i forbindelse med fremleggelsen av strategien.
Hun poengterte at det også må gjøres en innsats for å få opp interessen i arbeidslivet for å ansatte folk med forskerbakgrunn.
Mener man undervurderer seg selv
Et tiltak som er ment å stimulere samarbeid mellom akademia og industri, er Senter for digitalt liv Norge - et nasjonalt senter for forskning, utdanning og innovasjon innen bioteknologi.
Det er gjennom et av senterets internship-programmer at Heck fikk sin sjanse hos IDL Biotech i Stockholm.
— Før jeg begynte på doktorgraden min jobbet jeg flere år på sykehuslaboratorier med å behandle vev. På grunn av arbeidet mitt her kunne jeg se at det er fremdeles mangler forskning på kreftdiagnostikk, som jeg ønsket å utforske videre i akademia. Jeg så aldri for meg å bli værende i akademia, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle gjøre overgangen til industri før jeg ble tilbudt et internship gjennom Senter for digitalt liv Norge.
Den tre måneder lange pausen fra doktorgraden beskriver Heck som øyeåpnende.
— Jeg fryktet at mine ferdigheter ikke ville komme til nytte i industrien, men jeg opplevde at ferdigheter jeg har lært gjennom doktorgraden, som litteratursøk, kritisk tenkning, prosjektarbeid og presentasjoner, kom til nytte. Det var øyeåpnende for meg, og jeg tror mange stipendiater undervurderer seg selv når de søker jobber.
Vanlig å møte skepsis
Heck sier at de tre månedene hos IDL Biotech påvirket ikke hennes doktorgrad.
— Mange kolleger var redd for å søke på programmet selv fordi de fryktet hvordan det ville påvirke forskningen deres. Jeg opplevde at tiden jeg brukte hos IDL ikke bare ga meg personlig og profesjonell utvikling, men også komplimenterte forskningen min, sier Heck.
Nancy Saana Banono, doktorgradstipendiat ved Universitetet i Oslo, tok også sjansen og jobbet tre måneder i Theracule i Oslo. Hun sier at et vanlig problem man møter er manglende støtte fra veiledere og klare retningslinjer fra universitetets side for internships i industrien.
— De fleste doktorgradsprogrammer har ikke et internship i planen sin, og det er vanlig å møte spørsmål om finansiering og tidsbruk. Jeg var heldig og fikk støtte av min veileder, men jeg har hørt at noen veiledere er skeptiske til internships.
Hun mener at universiteter burde inkludere internships i en eller annen form i sine doktorgradsprogrammer.
Få jobber
Eric Juskewitz er den tredje av forfatterne bak Nature-kronikken.
Doktorgradsstipendiaten ved UiT Norges arktiske universitet jobbet i fjor høst for det lille oppstartsselskapet GlucoSet i Trondheim. For hans del begynte jakten på alternativer da han innså hvor få som faktisk får jobb i akademia etter endt doktorgradsperiode.
I likhet med Heck opplevde han at ferdighetene han har tilegnet seg som stipendiat har overføringsverdi til andre jobber.
— Du vil ikke normalt få en jobb som er relatert til din doktorgrad, men ferdighetene dine kan tilpasses til mange ulike felt. Erfaringene jeg fikk gjør at jeg ikke vil være redd for å søke på jobber som ikke passer 100 prosent til CV-en min. Jeg har i tillegg lært mye om prosjektledelse og samarbeid, som jeg innså er den største forskjellen mellom akademia og industri.