fersk rapport
Beskriver akademia som et spill som legger opp til svindel
— Om du opptrer uetisk og spiller «smart», så øker du sjansene for å vinne, sier forsker bak rapport om faglig skjønn i akademia.
Publisert
Oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
«Medlemmene i Forskerforbundet opplever en økende mistillit på arbeidsplassen i takt med økende kontroll- og reformiver, byråkratisering, toppstyring, effektivisering og ABE-reformen».
«Bruken av nye kontrollformer, som prestasjonsmål, kompetansemåling, resultatstyring og strategisk ledelse, svekker bruken av faglig skjønn i betydelig grad».
Intet nytt under solen?
Det kan høres ut som konklusjoner hentet fra flere ulike studier som er gjort på ståa i akademia de senere årene, som det lenge har blitt ropt varsku om både i bøker, kronikker og artikler.
Og nå gjøres det igjen.
Utdragene er hentet fra det ferske Medbestemmelsesbarometeret, hvor Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) for første gang har gjort en casestudie på universitets- og høgskolesektoren.
— Dårlig nytt for forskningen, sa Forskerforbundets nestleder Kristin Dæhli, da rapporten ble lansert i midten av oktober.
Men hvorfor skjer det ingenting da?
— Alle er kritiske, men alle spiller likevel med, sier Tereza Østbø Kuldova, forsker II ved AFI.
Og det er nettopp derfor hun mener det er nødvendig å snakke om dette igjen.
Kuldova står bak casestudien på universitets- og høgskolesektoren og har sammen med Eivind Falkum intervjuet flere av Forskerforbundets medlemmer.
— Statistikken tjener ikke lenger oss
Hun snakker om et spill, den kyniske akademikeren, og viser til den ferske Indikatorrapporten til Forskningsrådet for å forklare et poeng. Hun peker på logikken.
— Systemet er satt opp slik at alle må konkurrere mot alle. Først er det land som konkurrerer mot land, deretter institusjoner, så forskningsmiljøer og til slutt individ. Og alt handler kun om det som kan måles. Har vi skjønt konsekvensene? spør Kuldova.
Hun viser til at det i rapporten kommer fram at norske forskere produserer 3,17 artikler per 1000 innbyggere.
— Hva betyr dette? Det sier ingenting om kvaliteten. Statistikken tjener ikke lenger oss, men vi underkaster oss den og tjener dens behov. Folk leverer strategisk, er pragmatiske og spiller spillet, til tross for at de er kritiske, sier Kuldova.
Et akademisk spill
«Gamification». Kuldova beskriver spillmekanismene i plattformer som Researchgate og Academia.edu.
— «You earned a new badge». Disse nettstedene premierer forskere eksempelvis når de blir sitert så og så mye, eller om artiklene blir mye lest. Kvantifisering og spill-logikk gjør at akademisk arbeid blir et spill, sier Kuldova.
Men forskerne er splittet. De gjør det systemet krever, men har likevel en intern konflikt hvor systemet likevel ikke anerkjennes, beskriver Kuldova.
Hun viser til et av intervjuene i casestudien:
«You start streamlining things in order to have a chance, because what is the point of writing an application knowing that you are not fulfilling expectations and making it unlikely that you get the money in the end; that would be a subtle kind of resistance, but it would also be quite of pointless. (…) I try to make a difference between what I write in the application and what I picture the project will look like (…) I can sell myself in a certain way and what I do is a totally different thing; someone else would have to evaluate how much, nonetheless, of my application kind of thinking filtered into the project in the end without me really thinking or being aware of it.»
Etterlyser idealer
Men spillet, forklarer Kuldova, frigjør folk fra deres egen interne kritikk.
— Folk legger mer i et spill enn i det virkelige liv. Man blir revet med. Slik kan man være kritisk, men likevel være med på å reprodusere systemet. For man blir stemplet som naiv dersom man ikke er pragmatisk og følger spillereglene. Det er veldig destruktivt, både for den akademiske friheten og for vitenskapen, sier Kuldova.
Hun mener konkurranse- og markedslogikken som styrer akademia gir forskere for eksempel insentiver til heller å produsere store mengder artikler, som kan gi større uttelling, enn bøker.
At folk tenker strategisk om hva som er mest hensiktsmessig for å få et stillingsopprykk eller få en sjanse til å sikre seg en stilling i et usikkert jobbmarked.
Hun er bekymret for at det lenger ikke er rom for de lange tankene.
— Denne kynismen som folk har utviklet er dypt apolitisk. Ingen har idealer lenger, sier Kuldova.
Framveksten av røvertidsskrifter
En pervers konsekvens av det akademiske spillet og kvantifisering, forklarer Kuldova, er en ny type svindeløkonomi.
Det gir framvekst av såkalte siterings- og nedlastningsmøller, røvertidsskrifter, forlag som opererer i gråsonen.
— Flere røverforlag er nå større enn mange av de legitime. Hvordan kommer en helt ny virksomhet i stand? Det har med styringen å gjøre, at folk velger å ta slike snarveier i en usikker hverdag hvor de blir presset på både resultater og tid, og dessuten er avhengige av å hente inn ekstern finansiering, sier Kuldova.
Eksemplet hun trekker fram er det omdiskuterte «gråsone»-forlaget Multidisciplinary Digital Publishing Institute (MDPI), som gir ut over 400 forskjellige open-access tidsskrifter.
Kuldova sier at MDPI snart er på størrelse med storforlaget Taylor and Francis.
Professor Olav Bjarte Fosso Jonas Kristiansen Nøland ved NTNU, skrev helt i starten detaljert om hvordan MDPI opererer i en kronikk i Dagens Næringsliv.
«På tross av slappe rutiner er MDPIs tidsskrifter på standardnivået i norsk akademia. De vasker bort det tydelige skillet mellom røverforskning eller kvalitetsforskning. Uansett stimulerer de til tellekantsystemets belønninger, hvor kvalitet erstattes av kvantitet. Det er all grunn til å bekymre seg.»
Legger opp til svindel
— Hvordan mener du systemet burde ha vært?
— Vi trenger en mer tillitsbasert styring og ledelse. Basisfinansieringen bør økes og forskere bør selv kunne peile ut hva som er viktig og riktig å forske på. Man kan selvsagt ha satsninger, men de bør ikke knyttes direkte opp til finansiering slik som det er i dag, sier Kuldova.
Hun mener det er på høy tid å innse at det å drive konkurranse i sektoren på denne måten ikke er hensiktsmessig.
— Systemet legger opp til svindel. Om du opptrer uetisk og spiller «smart», så øker du sjansene for å vinne. Vi har et samfunnsoppdrag, det bør være nok, sier Kuldova.
