I et samfunnsperspektiv er det særlig rekrutteringen til norsk forskning som er bekymringsfull, skriver leder av Forskerforbundet, Guro Elisabeth Lind. Foto: Siri Øverland Eriksen
I et samfunnsperspektiv er det særlig rekrutteringen til norsk forskning som er bekymringsfull, skriver leder av Forskerforbundet, Guro Elisabeth Lind. Foto: Siri Øverland Eriksen

Gjør som Nybø, Høie!

Midlertidighet. En handlekraftig Iselin Nybø ga universitetsrektorene i hjemmelekse i å få ned bruken av midlertidige ansettelser. Bent Høie bør gjøre det samme, skriver leder av Forskerforbundet, Guro Elisabeth Lind.

Publisert

26. mars i år var en rekke av rektorene ved landets universiteter og høgskoler innkalt på teppet til forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø. Bakgrunnen var deres bruk av midlertidige ansettelser, som år etter år har ligget betydelig over resten av arbeidslivet, og ikke vist tegn til nedgang. På flere av universitetene er hver femte forsker uten fast jobb.

Bare annenhver unge forsker vil anbefale andre unge en forskerkarriere, og hovedgrunnen til dette er den store usikkerheten i jobben.
Guro Elisabeth Lind
Leder av Forskerforbundet

Da rektorene forlot statsrådens kontor, hadde de fått i hjemmelekse å ansette flere fast. Og Forskerforbundet var tidlig ute med å tilby leksehjelp. I ettertid har vi sett flere lokale initiativ. Det går fortsatt for sent, men noe har likevel skjedd. Nå leter universitetene etter tiltak for å ansette flere i faste stillinger.

Men ved sykehusene skjer det lite. Selv om situasjonen er minst like ille som i akademia.

I rapporten «Fast ansettelse som hovedregel», som Forskerforbundet ved Oslo Universitetsykehus (OUS) fikk utarbeidet i 2018, kom det fram at om lag hver tredje forsker ved OUS var midlertidig ansatt. Da holdes postdoktorer utenfor statistikken. Antallet postdoktorer ved OUS er imidlertid så høyt, at man kan mistenke at postdoktorstillingen ikke er en reell rekrutteringsstilling.

Antallet tilsier at dette er midlertidige ansatte som gjør helt vanlige forskningsoppgaver. I så fall er midlertidigheten i virkeligheten mye høyere enn en tredjedel. Til sammenligning er ca ni prosent midlertidig ansatt i arbeidslivet for øvrig.

Vi mangler statistikk for midlertidigheten blant forskere ved de andre sykehusene, og det er derfor vanskelig å slå fast om OUS er en versting eller ikke. Behovet for mer kartlegging er stort, både når det gjelder situasjonen ved de andre sykehusene og utviklingen over tid.

Høy midlertidighet har betydelige negative konsekvenser. Selvfølgelig for den enkelte forsker, som må leve med stor økonomisk og personlig usikkerhet. Men også for forskningsaktiviteten, fordi det betyr mindre forutsigbarhet og langsiktighet i forskningsmiljøene. Ingen kan løse kreftgåten på en kort kontrakt.

I et samfunnsperspektiv er det særlig rekrutteringen til norsk forskning som er bekymringsfull. Bare annenhver unge forsker vil anbefale andre unge en forskerkarriere, og hovedgrunnen til dette er den store usikkerheten i jobben. Resultatet er at forskningen sliter med å tiltrekke seg de største talentene.

Helseminister Bent Høie har store ambisjoner for norsk helsevesen, ambisjoner han er helt avhengig av forskning for å oppfylle. Derfor burde han finne fram lekseboka og innkalle sykehusdirektørene på teppet – akkurat som sin regjeringskollega Iselin Nybø.