— Begrepet selvplagiat er en tilsnikelse

Dagens sommergjest er Gisle Selnes, professor i allmenn litteraturvitskap ved Universitetet i Bergen (UiB). 

FAKTA

Gisle Selnes

• Selnes er professor i allmenn litteraturvitskap ved Universitetet i Bergen.
• Han har i vår engasjert seg i diskusjonen rundt selvplagiering.

— Hvordan vil du oppsummere arbeidsåret 2022-23?

—For meg har 2022—23 stått i samarbeidets tegn, både faglig og politisk. Det har blant annet resultert i en debattbok om forfølgelsen av Julian Assange, skrevet sammen med professor Frode Helmich Pedersen (UiB), en antologi om «den radikale Bob Dylan», utgitt sammen med professor Bjarne Markussen (UiA), og en gjendiktning av den peruanske poeten César Vallejos etterlatte dikt, som jeg anser som et samarbeidsprosjekt på tvers av språk og århundrer.

— Kursene jeg har holdt i litteraturvitenskap ved UiB, om blant annet retorikk og verdenslitteratur, har for det meste vært samarbeidsprosjekter. Det har også oppgavene jeg har hatt som professor II i spansk og latinamerikastudier ved Campus Bø, USN. Det samme gjelder det politiske arbeidet til støtte for Assange, som i aller høyeste grad er lagarbeid, og nå sist aksjonen til støtte for den «fusk-felte» studenten ved Høgskolen i Innlandet, der professor Bjørn Myskja (NTNU), som jeg ikke kjente fra før, viste seg å være en utmerket samarbeidspartner.

— Hva blir den største utfordringen i året som kommer?

— Å holde hodet over vannet — både i jobbsammenheng, i møte med et stadig mer byråkratisert og udemokratisk universitetssystem, og på hjemmefronten, der leiligheten må totalrenoveres på grunn av vannskader etter at et bandittfirma pusset opp badet for tre år siden. Ellers: å få frigitt Assange og satt en stopper for kriminaliseringen av hevdvunne akademiske arbeidsmetoder, som for eksempel gjenbruk av egne notater.

— Hva er ditt forhold til selvplagiering?

— Når det gjelder begrepet, mener jeg i likhet med mange andre at det er en tilsnikelse: Man plagierer andre, men man gjenbruker eventuelt det man selv har skrevet og publisert. Når det gjelder fenomenet, skiller jeg mellom såkalt «poenggivende» og ikke-poenggivende publikasjoner. Det er etter mitt syn helt greit å gjenbruke deler av populærvitenskapelige essays i akademiske artikler og bøker — og omvendt.

— For eksempel: I Assange-boken som Frode Helmich Pedersen og jeg ga ut i fjor, finnes det flere passasjer som er hentet inn og tilpasset fra avis- og tidsskriftsartikler vi tidligere hadde publisert, sammen eller hver for oss. Men jeg ville ikke sendt to altfor like artikler til to ulike fagfellevurderte tidsskrifter. Det skyldes ikke at jeg mener det er direkte uetisk eller kriminelt, men at det er unødvendig ­— og uryddig.

— Det akademiske publikasjonsvolumet er allerede enormt, og det er ingen grunn til å multiplisere det praeter necessitatem — for å si det med «Occam’s razor». Oppmuntret av det nye bedrifts-akademia har dagens akademikere blitt altfor opptatt av tellekanter og andre kvantifikatorer. Det er denne ideologien som har ført til klappjakten på «selvplagierende» studenter.

— Forslag til ferielektyre?P

— Generelt bør humanister lese mer politisk filosofi; samfunnsvitere mer skjønnlitteratur, gjerne av det riktig gamle slaget, og naturvitere mer av begge deler. Men dersom jeg skulle foreslå én bok alle burde lese i sommer, svarer jeg «Til dyrene. Sannheten om norsk dyrevelferd» av Norun Haugen.

— Hvem fortjener en rose, og hvem fortjener en kaktus?

— En rose til Julian Assange, den fusk-felte HINN-studenten og Norun Haugen. En kaktus til Anniken Huitfeldt, Felles klagenemnd og Sandra Borch.

— Hva (er det beste) håper du skal komme ut av den ekstreme oppussingen Ola Borten Moe har varslet for universitetene og høgskolene?

— Ekstrem oppussing av en reformskadet sektor kan fort vise seg å bli skjebnesvanger. Men vi trenger å få gjort noe med dagens uforutsigbare finansieringsmodell, og jeg er i prinsippet for avvikling av tellekantregimet.

— Samtidig håper jeg regjeringen vil gjøre alvor av løftene om å bøte på fusk-regelverket slik det er omformulert og praktisert ved en rekke institusjoner, inkludert Felles klagenemnd. Vi kan ikke leve med at våre studenter straffes for arbeidsmetoder som professorer og andre faglig ansatte gjør rutinemessig bruk av.

— Viktigst av alt er likevel å få flyttet definisjonsmakten tilbake den faglige delen av akademia, men det krever nok mer enn en toppstyrt oppussing for at det skal bli en realitet. Da må alle de — vi — faglig ansatte som har sovet oss igjennom den ene fagpolitiske omkalfatringen etter den andre, våkne og innse at vi selv er vesentlig del av årsaken til dagens post-faglige akademia, alias Kunnskap og karriere A/S. Universitetsdemokratiet er ikke noe vi har fått som en gave fra oven, men noe vi må kjempe hver dag for ikke å miste.