Debatt ● Xenia Cappelen og Maja Elisabeth Mikkelsen
Bedre studenthelse, mindre engstelse
Uten målrettede tiltak for å fremme både sosiale kontaktpunkter og bedre studenthelse, risikerer vi en generasjon med høy frafallsrate, økt gjeld , og vedvarende helseplager, mener forfatterne av innlegget.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Den nye studiehverdagen under covid-19-pandemien byr på utfordringer i studenttilværelsen. Dette reflekteres i Studiebarometeret 2020, hvor studentene oppgir mindre studiemotivasjon og læringsutbytte og mer ensomhet. Funnene er alarmerende, men ikke overraskende i en hverdag med digital hjemmeundervisning og isolasjon på studenthybelen.
Covid-19-pandemien har medført endringer og uforutsigbarhet i undervisningen. I tillegg har antall sosiale kontaktpunkter i studiehverdagen blitt kraftig redusert for både innenlands- og utenlandsstudenter. For mange øker dette både sannsynligheten for frafall fra studiene og utvikling av psykiske helseplager. Vi trenger derfor målrettede tiltak for å styrke studentenes helse og forebygge ensomhet.
Regjeringen foreslår nå 20 millioner kroner til studentsamskipnadene i Norge og ANSA for å utforme sosiale lavterskeltilbud for studenter i inn- og utland. I tillegg er det foreslått støtte til studentsamskipnadene for å ansette studenter til å få på plass disse tiltakene, samt en sum spesifikt tiltenkt arbeid med psykisk helse. Bevilgningen er kjærkommen, da halvparten av studentmassen oppgir økt ensomhet etter omlegging til digital undervisning.
Både utdanningsinstitusjoner og studentsamskipnader har et særskilt ansvar for å tilrettelegge for flere sosiale kontaktpunkter innenfor smittevernreglene. Det kan være bedre oppfølging og veiledning av studentene i form av mentorordninger, økt bruk av smågruppeundervisning, når smittevernreglene tillater det, eller sosiale arrangementer utenfor «arbeidstid». Digital undervisning er mindre motiverende, og forelesere bør derfor planlegge et opplegg som lettere engasjerer studentene, som lett faller av etter utallige timer daglig foran skjermen.
I tillegg til sosiale lavterskeltilbud, må det også bevilges midler til utvikling og styrking av helsetilbud for studenter. Mange studenter får ikke byttet fastlege til studiestedet, og opplever det derfor vanskelig å komme i kontakt med det lokale helsevesenet. Helsetilbudene ved studentsamskipnadenes psykologtjenester, samt legekontorene som tilbyr akuttimer for studenter, har stor pågang. Samtidig oppgir studentene økte helseplager, noe som forsterker problemet.
En satsing på studenthelse innebærer både styrking og nyetablering av aktuelle helsetilbud, innen både fysisk og psykisk helse.
Xenia Cappelen og Maja Elisabeth Mikkelsen
En satsing på studenthelse innebærer både styrking og nyetablering av aktuelle helsetilbud, innen både fysisk og psykisk helse. Helsetilbudene må gjøres lett tilgjengelige og promoteres spesifikt for målgruppen for at studentene skal benytte seg av dem. For å sikre tiltak av høy kvalitet og at disse møter målgruppens behov, er det essensielt at studentrepresentanter involveres aktivt i utforming og evaluering av helsetilbudene.
Dette gjelder eksempelvis digitale psykolog- og allmennlegetjenester, som gjør det lettere for studenter å oppsøke helsehjelp.
Uten målrettede tiltak for å fremme både sosiale kontaktpunkter og bedre studenthelse, risikerer vi en generasjon med høy frafallsrate, økt gjeld for studier som ikke fullføres, og vedvarende helseplager både fysisk og psykisk. Verken studentene selv eller samfunnet er tjent med konsekvensene av dette, og derfor bør en satsing på studentenes helse prioriteres aktivt.
