Autonomi eller påtvunget valg?

Etter at Nord universitet besluttet å avvikle sine studietilbud på Nesna og i Sandnessjøen, er krav om politiske tiltak for å unngå nedlegging av de to studiestedene på Helgeland blitt møtt med forsvar for universitetets autonomi: Nord universitet må selv ha frihet til å velge om universitetets egne studiesteder skal nedlegges eller opprettholdes.

I diskusjonen om universitetenes autonomi må vi skille mellom formell og reell autonomi. Den formelle autonomien forutsetter at universitetet ikke får formelle pålegg om sin virksomhet fra politiske myndigheter, administrative organer, økonomiske organisasjoner eller andre aktører utenfor universitetet.

Den reelle autonomien forutsetter at universitetet har frihet til å utføre sin virksomhet innenfor tilfredsstillende rammebetingelser og med tilstrekkelige ressurser. Betydningen av ressurser og midler for universitetenes frihet er klart understreket i Magna Charta Universitatum, som er en felles erklæring fra universiteter over hele verden, med tilslutning av 889 universiteter i 88 land, deriblant 10 norske universiteter og høgskoler.

Autonomien kan begrenses både av formelle pålegg og av mangel på ressurser og midler. Ressursmangel kan sette institusjonen under press og framtvinge valg som ikke er bestemt av institusjonen selv, men av statens rammebetingelser.

I et innlegg av Nord universitets rektor, Hanne Solheim Hansen, i Khrono 2. november i år blir disse spørsmålene om autonomi i saken om nedlegging av studiesteder på Helgeland særdeles godt belyst.

Essensen i rektorens argumentasjon er denne, hentet fra ingressen: «Vi er nødt til å tilpasse vår virksomhet til de kravene vi har på oss.»

Hun skriver ellers blant annet:

«De valgene vi har tatt, er tøffe. Men det er likevel nødvendig for oss å ta grep. Dessverre er vi i en situasjon der valgene betyr store endringer for Nesna og Sandnessjøen. Dette smerter oss, og er ikke noe vi tar lett på.»

«Slike justeringer har noen konsekvenser for deler av driften vår, som vi gjerne skulle vært foruten. Men vi er likevel nødt til å forholde oss til de rammene vi til enhver tid har og gjøre vår jobb for å sikre et sterkt universitet for fremtiden.»

«Hvis vi ikke får lov til å ta grep, vil det få betydelige konsekvenser for universitetet som helhet.»

Innlegget fra rektoren ser ikke ut som en beskrivelse av autonome valg i tråd med universitets frie vilje. Innlegget er derimot en tydelig beretning om at universitetet var i en tvangssituasjon og foretok et valg som ikke var ønsket, men påtvunget, at universitetet var nødt til å velge nedlegging av studiestedene på Helgeland, og at det ikke ville være mulig å få tilstrekkelige ressurser til å opprettholde disse studiestedene.

Om dette valget også var i tråd med uttrykte ønsker eller signaler fra departementet, kan vi foreløpig bare spekulere på. Departementets inngrep mot UiT Norges arktiske universitet sitt (autonome) ønske om dialog med fagmiljøene på Nesna etter Nord universitets nedleggingsbeslutning gir næring til slike spekulasjoner, selv om statsråden i ettertid har forklart at dette inngrepet var ment som en anmodning «..om å ikke tilspisse situasjonen ytterligere».

Uansett fortoner hele nedleggingssaken seg slik at spørsmålet om autonomi i denne sammenhengen ikke først og fremst dreier seg om universitetets formelle frihet til å foreta et «valg» som universitetet selv beskriver som et nødvendig resultat av manglende ressurser og rammebetingelser. Ut fra rektorens framstilling ser det ut som universitetet i realiteten ikke hadde noe valg.

Et viktigere og mer grunnleggende spørsmål om autonomi i nedleggingssaken er derfor hvordan og hvorfor universitetet ikke hadde reell frihet til å opprettholde de studiestedene som nylig var fusjonert inn i et samlet og større Nord universitet. Dette var tross alt en fusjon som ble gjennomført med oppmuntring og tilslutning fra departementet og regjeringen, med eksplisitt omtale i Stortingsmelding 18 (2014-2015): Konsentrasjon for kvalitet.