Omkamp! Høyere utdanning på Helgeland er Stortingets ansvar

Styret ved Nord universitet har – som ventet – vedtatt å nedlegge Campus Nesna, en av de eldste institusjonene for lærer- og førskolelærerutdanning i Nord-Norge. Sykepleierutdanningen som Høgskolen på Nesna i sin tid etablerte i Sandnessjøen avvikles også.

Vedtakene er, som avisa Nordlys skriver på lederplass, et kraftig tilbakeslag for desentralisert utdanning i Nord-Norge. Ingen av disse vedtakene bør bli stående. Hvis ikke et flertall i Stortinget griper inn mot nedleggelsene allerede i høst, så bør omkampen føres videre helt fram til et nytt Storting velges høsten 2021.

Helgeland, et næringsrikt område som strekker seg helt fra Nord-Trøndelag til Salten – halve Nordlands areal – og har en befolkning på 85 000, skal etter Nord universitets styrevedtak bli ribbet for nesten alle typer høgre utdanning. Det eneste som blir igjen er noen studiefilialer i Mo i Rana, styrt fra universitetssentret i Bodø. Alle som bor i Nord-Norge vet at de negative ringvirkningene raskt blir mange. De lokale utdanningsstedene har i mange år hatt avgjørende betydning for rekrutteringen av lærere, førskolelærere og sykepleiere i området, ikke minst i kystdistriktene. Nå forsvinner den effekten.

Nord universitet har ikke engang brydd seg om å utrede de samfunnsmessige konsekvensene av vedtaket. Det eneste som foreligger er en generell rapport om «nasjonale og regionale kompetansebehov», produsert av det internasjonale revisjonsfirmaet PwC, og basert på sekundærdata.

Her blir de undervisningsstedene og institusjonene som Nord nå vil ha nedlagt knapt nok nevnt. I tillegg har universitetsledelsen publisert noen primitive kalkyler om at universitetet vil «spare» noen titalls millioner gjennom denne likvidasjonen, og dermed bli mer «robust». Ingen har regnet på kostnadene for staten og de kommunene som må ta regninga når Nord universitet forvandler de nye og funksjonelle undervisningsbyggene ved Campus Nesna til en universitetskirkegård.

I forkant av Nord-styrets avsluttende behandling rykket dessverre 32 rektorer for universiteter og offentlige og private høgskoler ut med et felles appell om betydningen av «institusjonell autonomi» og ga – i generelle og vage ordelag – uttrykk for at styret ved Nord universitet måtte få «den helt nødvendige tillit til å fatte vedtak til beste for studentene, regionene og institusjonen».

Begrunnelsen var utformet som en prinsipiell blanco-fullmakt til universitets- og høgskolestyrene: uansett hva styrene måtte bestemme seg for å vedta om nedlegging av campuser og studiesteder, så skal de ha rett til å gjøre det, uten politisk innblanding eller overprøving. «Jeg tror vi bør bli flinkere til å holde en armlengdes avstand», argumenterer UiO-rektor Svein Stølen i et Khrono-intervju.

«Autonomi» er et besnærende begrep, men det kan, som professor Hans Petter Graver (UiO) treffende skriver i et innlegg, være mer villedende enn veiledende. De fleste universiteter og høyskoler i Norge er offentlig finansiert, de er ikke økonomisk uavhengige, og bevilgningene er knyttet til at de skjøtter bestemte samfunnsoppdrag. Privat– og markedsfinansierte har en annen type avhengighet, men også for dem er uavhengigheten relativ og begrenset.

«Armlengdes avstand» er et utmerket prinsipp når det gjelder spørsmål om forskningens frihet og universitetenes daglige drift og organisering, men det er ikke et argument for at departementsoppnevnte styrer skal gis makt til «autonomt» å overta ansvaret for utdanningspolitikken. At universitetsstyrene er tildelt ansvaret for «organiseringen» av egne institusjoner betyr ikke at Stortinget har gitt dem et fritt mandat til å rasere viktige studiesteder rundt om i Norge. Ingen universitets- og høyskolestyrer bør forvalte en slik makt. Hvis denne typen nedlegging likevel gjennomføres, er det fordi regjeringen tillater det og gir blaffen i å foreslå de tilleggsbevilgningene som eventuelt må til for å unngå et slikt resultat.

Det hører til historiens ironi at denne «autonomi»-retorikken nå serveres av Iselin Nybø (V), statsråden som rektorene mente pirket litt for mye i enkelte av forslagene fra Nord-rektoren. På styremøtet fikk imidlertid Nybø gjennomslag for sitt eget innspill om at sykepleierutdanningen i Namsos bør skånes for den foreslåtte nedleggingen (en nødvendig konsesjon til Venstre i Trøndelag), og statsråden melder at hun nå fullt ut aksepterer styrets «autonome» beslutning om nedlegging på Helgeland.

Spar oss for dette skuespillet. Slakt av Campus Nesna har, til tross for at fusjonsavtalen sa noe helt annet, vært planlagt i flere år. Regjeringen har i praksis oppmuntret denne sentraliseringsprosess helt siden Høyre fikk gjennomslag for «strukturreformen» i 2015.

Nord universitet har i løpet av kort tid klart å miste all tillit i det meste av Nordland fylke. Flere kommuner på Helgeland vurderer å bryte helt med institusjonen og vil søke kontakt og samarbeid med andre universiteter for å organisere høyere utdanning. Et annet alternativ, som bør kunne utredes av en ny regjering, er om det i framtiden kan bli nødvendig å reetablere selvstendige profesjonshøgskoler som dekker de utdanningsbehovene som distrikts-Norge faktisk trenger.

Nord universitet har dessverre blitt et skoleeksempel på hvor galt det kan gå når fungerende, gode høgskoler fusjoneres inn i svake, underfinansierte universiteter der både styre, ledere og professorer først og fremst blir opptatt av å kunne tilfredsstille NOKUTs forsknings– og PhD-programkrav. Tragedien som har fått utfolde seg i Nordland bør være et varsko til mindre studiesteder i mange andre universitetsregioner.

Å la universitetsstyrene drive regional utdanningspolitikk er en abdisering fra politisk ansvar. Det undergraver respekten både for universitetene og demokratiet. En «avpolitisering» av politiske avgjørelser fører til frustrasjon, avmakt og mistillit. De mange protestene vi har sette de siste månedene har oppmuntrende nok vist en annen vei: forslagene om nedlegginger har utløst et kraftig, folkelig engasjement for utdanningsinstitusjonenes plass i lokalsamfunnet. Det er en ressurs det gjelder å ta vare på.

• Les også: Khronos samlesider om Nord universitet

Kronikken har vært publisert i flere medier, men først i Uniforum.