— Et krav om autonomi kan være mer villedende enn veiledende, skriver jussprofessor Hans Petter Graver ved Universitetet i Oslo. Foto: Nicklas Knudsen
— Et krav om autonomi kan være mer villedende enn veiledende, skriver jussprofessor Hans Petter Graver ved Universitetet i Oslo. Foto: Nicklas Knudsen

«Autonomi» og statlig styring av universitetene og høyskolene

Selvstyre. Den mest betenkelige situasjonen som universitetene og høyskolene kan havne i er en avhengighet både av politikerne og markedet, skriver professor på Universitetet i Oslo, Hans Petter Graver, i anledning debatten rundt Nord universitet og selvstyre.

Publisert   Sist oppdatert

I det siste har flere rektorer gått ut og etterlyst mer autonomi for universitetene og høyskolene. Diskusjonen er betimelig siden regjeringen har nedsatt et lovutvalg som skal gjennomgå universitets- og høyskoleloven. Etter min mening kan likevel et krav om autonomi være mer villedende enn veiledende for spørsmålet om hvilken utforming en ny lov bør få.

«Autonomi» er både et uklart og forførende begrep. Ingen er autonome i dagens komplekse samfunn. Universitetene og høyskolene er uansett ikke økonomisk uavhengige så lenge de ikke har fonds eller formue. Enten er de avhengige av offentlige bevilgninger, eller så er de avhengige av markedet, eller begge deler.

Hva er det som gjør at økonomiske vurderinger er mer legitime enn politiske vurderinger sett fra ståstedet til den akademiske frihet?
Hans Petter Graver
Professor, UiO

Den aktuelle situasjonen ved Nord Universitet illustrerer dette. Her har 32 rektorer rykket ut mot departementets intervensjon i styrets vurdering av å legge ned fagmiljøer ved noen av studiestedene til universitetet. Men hvor «autonom» er en slik beslutning, og hvor preget er den av andre forhold enn rent faglige og akademiske vurderinger?

Det er lett å se at vurderingen i alle fall har en organisatorisk sammenheng. Før sammenslåingene i Nord var det ingen som på faglig eller akademisk grunnlag mente at for eksempel studiestedet på Namsos burde legges ned. Vurderingene synes først og fremst å være økonomiske, og det at man kan oppnå effektivitetsgevinster gjennom sentralisering. Men hva er det som gjør at økonomiske vurderinger er mer legitime enn politiske vurderinger sett fra ståstedet til den akademiske frihet?

Universitetene og høyskolene utfører et samfunnsoppdrag med stort innslag av offentlig finansiering. Dette gjør det legitimt med politiske beslutninger og bestillinger. Det som ikke er legitimt er politisk inngripen i faglige vurderinger. Men de faglige avgjørelsene må tas innenfor både politiske og økonomiske rammebetingelser. Fordelen med å handle innenfor politiske fremfor økonomiske rammebetingelser er at man kan argumentere med politikerne, og at politiske beslutninger tas under et politisk ansvar i et system som vårt.

Det viktige for universitetene og høyskolene er deres akademiske og faglige frihet. Denne må utøves innenfor de økonomiske og politiske rammebetingelsene som institusjonen og den enkelte har. I vårt samfunn, med de politiske tradisjonene vi har, er en økonomisk avhengighet av det offentlige antakelig mindre betenkelig for den akademiske friheten enn en avhengighet av markedet.

Den mest betenkelige situasjonen som universitetene og høyskolene kan havne i er en avhengighet både av politikerne og markedet. Dette gir politisk mulighet for styring, samtidig som staten kan fraskrive seg ansvar ved å vise til at institusjonene selv må skaffe seg inntekter eller tilpasse sine utgifter til inntektsmulighetene i markedet. Denne «styringsklemmen» kjenner vi godt fra blant annet kommunesektoren og helsesektoren. Dette er den situasjonen universitetene og høyskolene vil havne i med en større fristilling fra statlig finansiering, da en stor statlig bevilgning uansett vil være en betydelig del av finansieringen i det systemet vi har i Norge.

Vi bør derfor beholde en modell for universitetene og høyskolene med offentlig finansiering, og uten den markedstilpasningen som følger av en fristilling fra statsbudsjettet og de føringene det gir. Da må vi akseptere politisk styring som av og til går på tvers av det institusjonens ledelse i enkelte tilfeller ønsker. Det er en liten pris å betale for et politisk medansvar for at vi har gode universiteter og høyskoler i Norge.