En masterring oppmuntrer en brorskapskultur som ofte kan virke både eksklusiv og ekskluderende, skriver Arve Hjelseth i dette innlegget. Illustrasjon: Øystein Hovland
En masterring oppmuntrer en brorskapskultur som ofte kan virke både eksklusiv og ekskluderende, skriver Arve Hjelseth i dette innlegget. Illustrasjon: Øystein Hovland

En ring av selvtillit på NTNU

Studentkultur. Arve Hjelseth hadde forventet seg at at juss-, medisin- og siv.ing.-studenter etter hvert ville kvitte seg med sine arkaiske ritualer. Men det motsatte virker å være tilfelle, det brer seg også til andre studentgrupper, skriver han.

Publisert

aAkkurat i det jeg innså at jeg neppe kom til å rekke den researchen som måtte til for å få på plass en kommentar om mitt planlagte tema til denne månedens spalte, dukket det opp en lett forsinket sommeragurk som gir meg anledning til å skrive om noe helt annet.

Min opprinnelige plan får jeg heller komme tilbake til om noen uker.

De mer rufsete samfunnsvitenskapelige og historisk-filosofiske fagene er mer åpne enn før for slike tradisjoner.
Arve Hjelseth
Førsteamanuensis, NTNU

Etter først å ha luftet temaet på Facebook, skrev nemlig Dagbladets Ola Magnussen Rydje en lett raljerende kommentar om NTNUs plan om å produsere en egen masterring. Fra før går mange rundt med både en sivilingeniør- eller en doktorgradsring (eller kanskje begge deler?), men hva med dem som studerer for eksempel samfunnsvitenskap eller humaniora? Har ikke de behov for å tre inn i samme type innforståtte bror- eller søsterskap?

For slik er det: NTNU har utlyst en designkonkurranse med formål å produsere en ring også for studenter som avlegger ordinære mastergrader. Ringen skal kunne koste inntil 6000 kroner. Slik vil den, i likhet med de øvrige ringene, bli et verdifullt status- og tilhørighetssymbol for den som oppnår sin mastergrad.

Hva symboliserer en slik ring? Først og fremst er den selvsagt et uttrykk for noe man har oppnådd, som man kan være stolt av. Potensielt er den også synlig for omgivelsene i langt større grad enn for eksempel et vitnemål. Selv vil jeg rett nok aldri kunne skille en NTNU-ring fra en hvilken som helst annen ring, og jeg har heller ingen ambisjon om å sette meg i stand til det. Men for de innvidde vil den utgjøre et tydelig budskap. Gjennom at den bæres – kanskje overalt og i alle sammenhenger – kommuniserer den til omgivelsene hvem man er og hvilket fellesskap man har trådt inn i, i kraft av å ha gjort seg fortjent å gå med den.

NTH-ringen har en historie som visstnok går helt tilbake til 1914. Å skaffe seg en slik ring, vel å merke når man kan dokumentere at man har kvalifisert seg til å bære den, inngir slik en følelse av å inngå i en lang og ikke minst ærverdig tradisjon. De som bærer den, utgjør et imaginært fellesskap av ledere eller framtidas ledere.

Selv har jeg min studiebakgrunn fra det samfunnsvitenskapelige fakultet på Blindern. Hvis noen hadde foreslått at det burde produseres en ring som vi som tok hovedfag eller magistergrad der den gangen kunne skaffe oss, ser jeg for meg at vi ville ledd nokså hånlig. Hva i all verden var det for slags idé? Går rundt å bære på et bevis på at vi er bedre enn den gemene hop? Eller at vi blir oppfordret til å ta del i et slags lukket brorskap, som en annen losje?

Slikt tull er for folk på de mer ærverdige og tradisjonsrike utdanningene, ville vi tenkt, for de er mye mer belemret med utdaterte ritualer som stammer fra 1800-tallet. Vi visste vel allerede den gang at det fantes noe slikt ved det som den gang het NTH, og like godt visste vi at de var veldig forskjellige fra oss (og slik burde det forbli!). Deres ring representerte slett ikke noe forbilde, den bare understreket den kulturelle avgrunnen. Vi visste også at det fantes gammeldagse tradisjoner på et fag som juss, men det var samme sak med dem. At jusstudenter kunne være hyggelige folk fungerte ikke noen oppfordring til å bli som dem. En antropologistudent er kort sagt veldig forskjellig fra en jusstudent, gjennomsnittlig betraktet, og slik burde det vel egentlig være.

Den gamle NTH-ringen, og tilsvarende ringer andre steder, er ett av mange eksempler på ritualer og gjenstander som er innrettet mot å sveise sammen folk som har noe felles. Når det gjelder akkurat masterringer, er det rett nok for sent å bruke dem til å skape et inkluderende studentmiljø. Akkurat i det øyeblikk folk kvalifiserer seg for dem, skal de jo spres for alle vinder. Dessuten er det stor forskjell på en master i statsvitenskap og en master i et estetisk fag, så det spørs jo hva de egentlig har til felles ut over at de kommer fra samme universitet. Men prinsipielt faller ringen i en kategori som har klart slektskap med linjeforeninger og ikke minst med opptaksritualer for nye studenter knyttet til disse.

Også det siste har vært tydeligere på de mer tradisjonsrike studieretningene enn på de nyere. Jeg husker ikke annet fra de første dagene på Blindern enn at vi fikk en faglig og en praktisk orientering, og så sa vi hei til hverandre og gikk for å ta en kopp kaffe eller en øl. Det er større sjanse for at juss- og medisinstudenter arrangerer ball hvor galla er påkrevd antrekk, enn at studenter i litteraturvitenskap gjør det.

Tolket positivt er NTNUs initiativ derfor et forsøk på å skape en tydeligere fagidentitet også for SV- og HF-studenter. Man kan naturligvis med god grunn spørre om det er en oppgave for et universitet å initiere en slik designkonkurranse, men tanken er sikkert god nok. Med masseuniversitetet er det nok flere som finner glede i ulike inkluderende ritualer og praksiser, som en av flere mulige måter å skape fellesskap og identitet på.

Men ideen har selvsagt også med merkevare og profil å gjøre, og er slik et eksempel på en tenkemåte som har bredd seg de senere årene. Den har mange rare og ikke minst betenkelige konsekvenser. Vurdert på den måten faller masterringen i samme kategori som fjorårets famøse challenge-kampanje. Dypest sett innebærer jo masterringen at ferdige kandidater skal reise ut i verden som reklameplakater for NTNU.

Som nevnt ville de fleste av oss ledd av denne ideen i min studietid. På den annen side; dersom NTNU har rett i at det er etterspørsel etter masterringer også blant studenter i disse fagene, indikerer det at det kan ha skjedd en forskyvning i tenkemåten blant disse studentene, og det er her det begynner å bli interessant.

Det kan nemlig virke som om studentkulturene gradvis, om enn meget langsomt, blir mer ensartede. For 25-30 år siden ville jeg, i god kulturradikal ånd, tippet at juss-, medisin- og siv.ing.-studenter etter hvert ville kvitte seg med sine arkaiske ritualer.

Men det motsatte virker å være tilfelle i minst like stor grad: De mer rufsete samfunnsvitenskapelige og historisk-filosofiske fagene er mer åpne enn før for slike tradisjoner. Jeg registrerer for eksempel at også studenter hos oss kan delta med liv og lyst i studentløyer, opptaksritualer og annet som neppe ville vært aktuelt for min generasjon, selv om det fortsatt er betydelige kulturforskjeller mellom fagene (som i Trondheim også er geografisk atskilt).

En masterring passer inn i et perspektiv hvor flere HF- og SV-studenter enn før etterspør denne typen identitets- og tilhørighetsmarkører. Jeg vet ikke om jeg liker det noe særlig, for det oppmuntrer en brorskapskultur som ofte kan virke både eksklusiv og ekskluderende.

Men det er i det minste en interessant tendens, dersom denne ringen skulle bli populær.

(Kommentaren er først publisert i Panorama.)