Kjønnsbalanse

Årsakene til at det er få kvinnelige professorer overrasket forskerne

Forklaringsmodeller som passer for USA, passer ikke for Norge.

— For hvert eneste årskull synker sannsynligheten for å bli professor, sier Nifu-forsker Dag W. Aksnes.
— For hvert eneste årskull synker sannsynligheten for å bli professor, sier Nifu-forsker Dag W. Aksnes.
Publisert

I to nylig publiserte vitenskapelige artikler har forskere ved Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (Nifu) og Statistisk sentralbyrå (SSB) kastet nytt lys over hvorfor det er så få kvinnelige professorer i Norge.

Dette var tema på et frokostmøte i Oslo tirsdag.

Hvorfor er bare en tredjedel av professorene kvinner, når det er god kjønnsbalanse blant dem som tar doktorgrad? Og har den høye graden av internasjonal rekruttering påvirket kjønnsbalansen?

Svarene overrasket forskerne.

Kvinner bruker lenger tid på å bli professor

I den ene artikkelen sammenligner forskerne tall fra fem tiår tilbake i Norge, og konkluderer med at historiske og demografiske faktorer står for 90 prosent av forklaringen for den lave kvinneandelen blant professorer. Det antas dermed at mye vil skje i løpet av noen tiår, dersom det skjer noe med kjønnsbalansen på student- og doktorgradsnivå.

Forskerne finner også at det tar noe lenger tid for kvinner å rykke opp fra førsteamanuensisstilling til professorstilling, men de finner ikke kjønnsforskjeller tidligere i rekrutteringssystemet.

Tidligere var som kjent forskningssystemet svært dominert av menn, på alle nivåer.

— Det er utgangspunktet. Gjennomsnittsalderen for en professor er 56 år, og gjennomsnittsprofessoren tok ph.d.-utdanningen sin for 20-25 år siden. Da var kvinneandelen blant doktorgradskandidatene mye lavere enn i dag. Det er utgangspunktet for at vi snakker om en historisk demografisk forklaring, sier en av forskerne bak begge artiklene, Dag W. Aksnes, til Khrono.

Ikke like resultater for USA og Norge

Forskerne har sjekket hvor mange av de som tok doktorgrad i et visst år ble professorer.

— Hvis vi for eksempel sjekker hvor mange av dem som tok doktorgrad i 1990 som ble professor, ser vi at det er flest menn. Men det var også flest menn som tok doktorgrad. Andelen kvinner som tok doktorgrad og andelen kvinner som ble professor er nesten helt lik, sier han.

Aksnes forteller at en vanlig antakelse er at det er få kvinner i akademiske toppstillinger fordi de i større grad faller fra på alle rekrutteringsnivå før professorstillingen enn menn. Denne hypotesen kalles «leaky pipeline».

— Noe av det viktigste vi finner i vår studie er at denne hypotesen ikke stemmer i Norge, selv om det passer for USA. En bedre metafor er at rørledningen har blitt tilstoppet, og at det renner litt saktere gjennom røret, for kvinner bruker ti prosent lenger tid enn menn.

— Hva handler det om?

— Det kan være mange forklaringer. En ting er dette med graviditet og foreldrepermisjon. Kvinner har et høyere yrkesfravær enn menn i denne sammenhengen. Det kan få konsekvenser. Noen studier har også vist at kvinner lar være å søke opprykk til professor. De er redde for å bli avvist, og venter heller lenger. Kvinner publiserer generelt mindre enn menn, noe som også kan henge sammen med mer ansvar for familieliv. Derfor har de også litt langsommere karriereprogresjon, sier han.

Vil kunne bli andre typer diskusjoner i framtiden

Slik ting ser ut i dag er det noen fag hvor det ser ut som om det aldri vil bli kjønnsbalanse på toppen — som noen teknologi- og ingeniørfag, forteller Dag W. Aksnes.

— Så lenge det er så skjevt i rekrutteringsgrunnlaget, er det ikke mulig å oppnå kjønnsbalanse. Det motsatte ser man i kvinnedominerte fag. Innenfor noen lange helseutdanninger er det nå opp mot 80 prosent kvinner. Da vil det også på sikt bli en sterk overvekt av kvinnelige professorer, sier han.

Så langt har man sett på en lav kvinneandel blant professorene som et generelt problem i akademia. Dag W. Aksnes tror at vi framover først og fremst kommer til å snakke om dette knyttet til spesifikke fagområder.

— Hvordan tror du demografien vil være om 10-15 år?

— Kvinneandelen blant professorer har økt med ca. ett prosentpoeng i året en stund. Vi kan forvente at den utviklingen fortsetter, og at vi etter hvert nærmer oss 40 prosent kvinnelige professorer. Men dette med fag blir stadig viktigere. Man har rekruttert mange flere kvinner i noen fag enn andre, sier han.

Veldig mange stipendiater og postdoktorer fra andre land

Den andre artikkelen som ble diskutert på frokostmøtet tirsdag ser på effekten av internasjonal migrasjon på kjønnsbalansen i akademia.

Internasjonalt er det stadig flere kvinnelige studenter, men kvinner sto fortsatt for kun 26 prosent av toppstillingene ved europeiske høyere utdanningsinstitusjoner i 2018, så full likestilling kan ta sin tid, påpeker forskerne.

Dag W. Aksnes forteller at deres hypotese var at den sterke internasjonale rekrutteringen til vitenskapelige stillinger i Norge kunne ha hatt en negativ effekt på kjønnsbalansen. Det er nemlig flest internasjonale mannlige forskere som kommer.

Kaja Wendt i SSB
Kaja Wendt i SSB

— En av de virkelig store endringene som har skjedd de siste fem tiårene er globaliseringen av det akademiske arbeidsmarkedet. Vi ser dette veldig tydelig i Norge. Vi har særlig fått veldig mange stipendiater og postdoktorer fra andre land. Dette er en stor endring, som gjør at vi ikke kan betrakte Norge som et isolert system, sier Aksnes.

I 2018 var 38 prosent av forskere ved norske utdanningsinstitusjoner utlendinger. Andelen av utenlandske professorer økte fra 16 prosent i 2001 til 27 prosent i 2018. På postdoktornivå har det vært en økning fra 31 til 69 prosent.

Men det viste seg at den internasjonale rekrutteringen hadde hatt en svak positiv effekt på kjønnsbalansen.

— De utkonkurrerer de norske

— På makronivå er det en klar overvekt av mannlige forskere fra andre land, særlig innenfor teknologi- og matematisk-naturvitenskapelige fag. Men når vi tok inn fag som en variabel, så vi at de utenlandske forskerne faktisk hadde bidratt positivt til kjønnsbalansen, sier Aksnes.

Seniorrådgiver i Statistisk sentralbyrå, Kaja Wendt, som også har vært med på denne studien, fastslår at i mange fagfelt bidrar utenlandske kvinner veldig positivt til kjønnsbalansen.

— Hvorfor er en så stor andel av forskere i Norge født i andre land tror du?

— Det handler nok om flere ting. Innkommende forskermobilitet er ønsket av myndigheter og lærestedene, og de utkonkurrerer de norske i mange søknadsprosesser. Vi er jo en liten forskningsnasjon, og det er mye positivt ved dette. De kommer med sine nettverk og spisskompetanse. Samtidig trekker noen fram at de i mindre grad kjenner til det norske fagmiljøet.

Wendt sier at vi er veldig avhengig av de internasjonale.

— Vi er jo fornøyde med at Norge skårer høyere på ulike bibliometriske målinger. Det er mye på grunn av de utenlandske forskerne. Generelt jobber og publiserer de mer.

Stadig færre vil kunne bli professor

Et poeng Dag W. Aksnes trakk fram under frokostmøtet tirsdag er at de fleste som tar doktorgrad aldri kommer til å bli professor. Det gjelder både for kvinner og menn.

— For hvert eneste årskull synker sannsynligheten for å bli professor, sa han.

De siste 30-40 årene har nemlig stadig flere tatt doktorgrad, men det har ikke blitt opprettet like mange nye faste vitenskapelige stillinger ved universitetene og høgskolene.

— Det utdannes mange flere doktorander enn det som finnes av akademiske stillinger. Det er ikke nødvendigvis et problem. Man trenger forskningskompetanse mange steder, sier han.

Powered by Labrador CMS