Debatt ● Det nasjonale fagorganet for arkeologi og konservering
Arkeologi i ny finansieringsstruktur: kvalitet er ikke alltid enkelt
Skal vi tilby arbeidslivsrelevante og moderne arkeologi- og konserveringsutdanninger som produserer gode fagfolk, trenger vi forutsigbare økonomiske rammer.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Den nye modellen for finansiering av høyere utdanning, med sin reduksjon av antall finansieringskategorier, har først og fremst ett formål: å forenkle systemet. Den vil også gi de enkelte institusjonene større handlingsrom i hva de ønsker å prioritere, og hvordan pengene skal fordeles.
I tråd med andre disipliner, som kunstfag, er Nasjonalt fagorgan for arkeologi og konservering bekymret over utviklingen. Våre utdanninger kjennetegnes av at de har mye praktisk og studentaktivt innhold. Skal fagmiljøer fungere best mulig, trenges det dermed noe som det nye systemet mangler: forutsigbare rammevilkår som legger til rette for en god blanding av kontinuitet og innovasjon. For oss betyr det nye regelverket først og fremst stor usikkerhet i planleggingen, spesielt med tanken om andeler av bachelor- og masterstudenter. Sannsynligvis får vi et kutt i finansieringen. Våre program vil som resultat, bli mindre attraktive og relevante i fremtiden.
Akkurat nå gjennomgår arkeologi «den tredje naturvitenskapelige revolusjonen»: i tillegg til utgraving legges det stadig mer vekt på analyse av store datasett (som også krever teoretisk utvikling), innsamling og forvaltning av digital informasjon, og lab-metoder som DNA-analyser og jordkjemi. Dessuten stilles det større krav til formidling, med bruk av nye teknologier som 3D-skanning og økende forventninger om, blant annet, populærvitenskapelig publikasjon. Alt dette krever ressurser i form av både utstyrs- og driftskostnader.
Det er en spennende tid å være arkeolog på — men det er også krevende. Et studium i arkeologi, spesielt på masternivå, er en utdanning i en profesjon som innebærer praktiske ferdigheter som utgraving, registrering, dokumentasjon og forvaltning av kulturminner og objekter. Disse ferdigheter er sentrale for å oppfylle vårt samfunnsoppdrag som forvaltere av kulturminneloven. Konservering, som omhandler bevaring av kulturminner og gjenstander, krever fordypet kunnskap i kjemi, i tillegg til forståelse av nedbrytningsprosesser, samt teknologier og teknikker som vår materielle kultur bestå av. Diagnostikk og tilstandsvurdering, preventiv og praktisk konservering, dokumentasjon og formidling er grunnleggende ferdigheter som læres under studiet. Begge fag ligger i det spennende grenseland mellom humaniora og naturvitenskap.
Å la seg utdanne i et praksisfag tar tid. Det handler ikke om å pakke flest mulig studenter inn i forelesningssalen, det krever tvert imot undervisning i små grupper, ute i felt eller i lab’en. Dette betyr at studiepoengene vi produserer er dyre for et humaniorafag å være. De koster mer enn en klassisk, bibliotekbasert fagdisiplin.
Konsekvensene av den nye finansieringsordningen i kroner og øre er ikke klare ennå. Men at alle humaniorafag nå plasseres i den laveste finansieringskategorien kan bare ha negative konsekvenser for våre fag. Vi presses til å forvandle arkeologi og konservering til utelukkende teoretiske utdanninger, med minkende utbytte for våre studenter, noe som strider imot den internasjonale trenden. For eksempel har bachelorutdanning i konservering i Norge allerede vært kritisert for å være altfor teoretisk, som førte til at programmet mistet ENCoRE (The European Network for Conservation — Restoration Education) medlemskap for noen år siden. Programmet er for tiden under revisjon.
Vi presses til å forvandle arkeologi og konservering til utelukkende teoretiske utdanninger, med minkende utbytte for våre studenter, noe som strider imot den internasjonale trenden.
Forfatterne
Spørsmålet blir hvordan vi skal opprettholde våre eksisterende, godt fungerende utdanningsløp, utvide de praktiske innholdene vi formidler, og sikre at våre studenter får de yrkeslivsrelevante nøkkelkompetanser de trenger i jobben.
Den nye finansieringsmodellen ble besluttet uten bred konsultasjon og uten en klar plan om hvilke konsekvenser den kommer til å få for enkelte fag, spesielt siden forskningsindikatorene har blitt fjernet samtidig. Løftet er at forenklingen skal, på magisk vis, føre til at alle kan gjøre mer og bedre med mindre, uten tap. Realiteten er annerledes — skal vi tilby arbeidslivsrelevante utdanninger som produserer gode fagfolk, trenger vi forutsigbare økonomiske rammer.
Vi oppfordrer alle involverte til å revurdere kriteriene for hvilke fag som faller inn under de forskjellige finansieringskategoriene. Grunnlaget burde være fagenes behov i tråd med deres samfunnsoppdrag, ikke en forenkling for enhver pris.
Innlegget er undertegnet av:
Daniela
Hofmann (UiB)
Søren Handberg (UiO)
Bettina Ebert (UiS)
Heidi Mjelva Breivik
(NTNU)
Martin Callanan (NTNU)
Visa Immonen (UiB)
