Antitrans-aktivistene ønsker seg respekt fra norsk akademia. Det er det ingen grunn til å gi dem.

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

På selveste kvinnedagen inviterte professor Anne K. Kalvig og førsteamanuensis Kamilla Aslaksen til debatt om «identitetskritisk kjønnsforskning». Professor Klaus Mohn lot seg overtale.

Det er ikke enkelt å være menneske. Verden kan synes kaotisk og uforutsigbar, og lengselen etter enkle forklaringer og stabile kulturelle rammer kan bli overveldende. Mange faller derfor for enkle konspirasjonsteorier, med en klart definert fiende som kan gis skylden for alt som er vondt i verden. Så fargede menn ble fremstilt som farlige overgripere som måtte holdes adskilt fra hvite kvinner. Jødene styrte verden gjennom bankene, Hollywood og Kreml. Lesbiske og homofile lærere forførte barn til et liv i synd.

Nå, i 2023, er det transfolkene som gjøres til verdens syndebukker. Både ekstremhøyre og ekstremvenstre hevder at transfolk truer selve fundamentet vår sivilisasjon er bygd på (hvilket ser ut til å være en binær og biologisk basert kjønnsforståelse).

Debatt ● Klaus Mohn

Når ytringsrommet kollapsar

De samme skjellsordene som ble brukt om homofile blir nå brukt mot transfolk: Groomers! Pedo! Transkvinner skal tvinges til å bruke herretoalettet. Transkjønnede barn skal tiltales med sitt gamle navn og med feil pronomen. De skal fratas helsetjenester og forbys å leve som sitt virkelige kjønn, både juridisk og kroppslig.

I en tale på Republikanernes CPAC-konferanse siste måned krevde Michael Knowles at «transgenderism» må utslettes. Han uttalte senere at det var umulig å tolke ham dithen at han ønsket å utrydde transfolk ettersom transkjønnede folk er ikke en «ontologisk kategori». Med andre ord: Transfolk finnes ikke, så de kan ikke utryddes.

Debatt ● Kamilla Aslaksen

Akademia kan ikke skygge unna «kjønnsidentitet»

The Women's Declaration International (WDI, tidligere kjent som WHRC) er en organisasjon for «kjønnskritiske radikale feminister». De driver med systematisk forfølgelse av transkvinner. Som det ytre høyre fremstiller de transkvinner som menn som truer kvinner og barn. WDI ønsker også å eliminere «transgenderism».

Ved å frata marginaliserte grupper det språket som gjør det mulig å forklare deres eksistens, fratar du dem også retten til å eksistere. I praksis tilsier dette en utryddelse av transmennesker som en akseptert gruppe mennesker som har rett til å uttrykke og forsvare seg. Da blir det jo litt ironisk at det er antitrans-aktivistene som skriker mest om at ytringsfriheten deres er truet.

WDI er regnet som en av de mest ekstreme antitrans-organisasjonene i verden. Den har praktisk talt ingen støtte blant seriøse feminist-organisasjoner, ikke minst fordi WDI gjentar mange av de samme fordommene som det kvinnefiendtlige ytre høyre. Jeg tror ikke disse «kjønnskritiske» aktivistene nødvendigvis har sympati for Putin, DeSantis, Trump eller Orban, men de heller definitivt bensin på det samme bålet.

Debatt ● Aslaksen og Kalvig

8. mars: Kvinnelige akademikere og identitetskritisk kjønnsforskning

Kalvig er nestleder i den norske avdelingen av WDI. Den ledes av Christina Ellingsen, aktivisten som nørte opp under den amerikanske høyresidens transfobi gjennom å la seg intervjue av Tucker Carlson på Fox News.

«Kjønnsidentitetsideologi» er deres norskspråklige variant av transgenderism eller gender ideology. Det finnes faktisk ingen enhetlig «kjønnsidentitetsideologi». Du finner et stort mangfold av ideer om hva som gjør trans folk trans, både blant transfolk og kjønnsforskere. Men konseptet er med på å skape et nyttig fiendebilde for dem som ikke vil transfolk vel. Kalvig og Aslaksen vil ha et akademisk frikort som gir dem rett til å invalidere transfolk gjennom å redusere deres liv til en «kjønnsidentitetsideologi». Transfolks lidelse er uvirkelig. Dette er noe de selv har funnet opp.

I Khrono-innlegget gjentar Kalvig og Aslaksen budskapet om «biologisk kjønn er virkelig, binært og uskiftelig,» hvilken enten er en banal påstand med ingen relevans for transfolks identitet (transfolk benekter ikke biologiens realitet) eller et dårlig forsøk på å skjule det egentlige budskapet: Alle tilnærminger til kjønn skal reduseres til biologisk kjønn. Transkvinner er menn.

Merk at alle de relevante internasjonale organisasjonene for forskning på kjønnsdysfori og kjønnsinkongruens er enige om at transfolk finnes, at de ikke er mentalt syke og at deres kjønnsopplevelse er virkelig. Dette reflekteres også i de to store psykiatriske og medisinske manualene: DSM-5 og ICD-11.

Det er også bred enighet om at de psykiske problemene som noen transfolk faktisk kjemper med skyldes sosial ekskludering og mobbing, ikke identiteten deres. Jeg kjenner ikke til noen seriøse forskere, fra biologi på den ene siden til sosiologi på den andre, som vil hevde at kjønnsidentitet ikke er et virkelig fenomen på lik linje med biologisk kjønn.

Jeg kan ikke se at Kalvig eller Aslaksen har forsket på transfolk. De viser til Sigerdriva, et «Nordisk nettverk for kjønnsidentitetskritisk forskning», som de er en del av. Men det finnes praktisk talt ingen informasjon om dette nettverket på nett, noe som sier mye om den statusen det har innenfor akademia.

Man må naturligvis ikke ha forsket på transfolk for å uttale seg om kjønnsidentitet i den offentlige debatten, men disse to har ingen rett til å påberope seg offer-status som forskere. Det faktum at de får innlegget sitt publisert i Khrono, dokumenterer også at de slipper til i den offentlige debatt.

Likevel er det denne offerrollen de ønsker å sikre seg. Det er ikke de som driver med mobbing. Det er transfolkene og kjønnsforskerne som mobber dem.

Kalvig og Aslaksen skrev av naturlige grunner ikke så mye om det hatet WDI står for innlegget som kom den 8. mars. I stedet inviterte de Knut Olav Åmås og Klaus Mohn til en debatt om ytringsfrihet og forskning. Det er det vi kaller en avledningsmanøver.

Åmås lot seg ikke dra inn i en debatt der antitrans-aktivister setter premissene, men Mohn valgte å svare. Det er mye som kan sies om Mohns innlegg. Det kan se ut som om han argumenterer for at sannheten normalt finnes hos det tause flertallet i midten, det vil si hos dem som befinner seg mellom dem som argumenterer høyest. Slik er han med på å likestille dem som forsvarer transfolks rettigheter med dem som ønsker å undertrykke dem. Det er problematisk. Men han omfavner på ingen måte holdningene til WDI.

Dette falt Kalvig og Aslaksen tungt for brystet. Kalvig har riktignok ikke signert svaret til Mohn. Jeg antar at hun begynner å se at det å drive polemikk mot sin egen rektor på et så forskningsetisk problematisk område er risikabelt.

Aslaksen, derimot, er rasende og krever en tilslutning til ideen om at «kjønnsidentitetskritisk forskning» er undertrykt, at kjønnsidentitet ikke er noe virkelig og at transkvinner kan kalles menn. Nå legger hun alle kortene på bordet: Transkampen er et utslag av «kanselleringskultur»; transfolk er «fetisjister»; helsehjelp til transfolk er «medisinsk malpraksis» og når kvinner ikke får adekvat helsehjelp skyldes det «kjønnsidentitetskulturen». Hun har ikke belegg for noe av dette.

Det er åpenbart at Kalvig og Aslaksens holdninger ikke er basert på forskning. De har heller ingen førstehåndskunnskap om transfolks liv. De drives av fordommer. Dette er det ingen grunn til å respektere eller akseptere.