Debatt
Antirasistisk retorikk kan ramme religionskritikk
Jeg foreslår at vi alle vokter våre ord og unngår lettvinte fiendebilder og gruppekarakteristikker. Så kanskje det ved neste korsvei til og med blir lettere å diskutere sak, skriver Truls Wyller.
Publisert
Oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
I sitt siste Khrono-innlegg skriver Frode Helland at han har svart på min kritikk av boken Rasismens retorikk. Nei, det har han ikke, noe jeg tror nyere lesere kan forvisse seg om ved å bla tilbake til mine to første bidrag.
Både der og i de opprinnelige avisartiklene er jeg opptatt av det islamske trosinnholdet, og da jeg skrev om disse tingene for fem år siden, ønsket jeg å bidra til en reell dialog om religion, til forskjell fra ukritisk konstatering av at religiøse mangfold finnes. Dette gjorde jeg klart i starten på en av artiklene:
«Hva bør man som ikke-muslim mene om islam og muslimer? Det kan det være interessant for noen hver å tenke over, for i motsetning til fremmedkulturell mat og musikk er det snakk om tanker og holdninger med en universell sannhetspretensjon: “Dette er vår tro, og den gir innsikt i tilværelsens dypeste mysterium på en måte som andre kan ta stilling til.” Men det er ikke lett å vite hva troen inneholder når islam omfatter alt fra ISIL- og Al Qaida-terrorister til sekulariserte muslimer og kultur-muslimer.»
At man skal være varsom med ordbruk som kan stimulere til muslimhat, er jeg som sagt enig i.
Truls Wyller
Og jeg avsluttet samme artikkel med å henvende meg til de framtredende norske muslimene Bushra Ishaq og Muhammad Usman Rana:
«Rana har skrevet mye godt om muslimsk terrorisme, og det er lett å ha sympati med Ishaqs oppriktige diagnostisering av krisen i den religionen hun selv tilhører. Likevel mener jeg det er avgjørende for den videre debatten om disse spørsmålene at de tydeligere markerer om de går god for den typen islam som formuleres i brevet til Baghdadi. Det vil gjøre det lettere for andre ta stilling til det politiske og religiøse innholdet av deres tro.»
Bakgrunnen for denne oppfordringen var at etter hver stor, muslimsk terrorhandling i verden ble Rana, Ishaq eller andre invitert av mediene til å forklare at det «ikke hadde noe med islam å gjøre». Selv om det var forståelig, registrerte jeg også med uro at mainstream- eller ortodoks islam etter hvert bare framsto som en «moderat» religion, punktum – fordi det alltid fantes så mange ekstremister de kunne distansere seg fra. Derfor skrev jeg en liten artikkel om hva jeg kalte Bukkene Bruse-syndromet: «Kritiser ikke meg, kritiser han som kommer etter meg og er mye verre.»
Dette var kanskje ikke verdens beste bilde, men uansett var hovedpoenget, som jeg skrev, at også moderat islam kan være totalitær, basert på en idealforestilling om et statlig fellesskap av troende med lover forankret i hellige tekster. Siden jeg samtidig mente at det var vanskelig å danne seg et helhetsbilde av denne religionen, tok jeg blant annet i Klassekampen 14.7.2015 til orde for å drøfte islam på samme måten som vi ofte diskuterer kristendommen, og for den videre diskusjonens skyld skrev jeg at:
«For å skjære gjennom debatter om hvor representative bestemte synspunkter er for tilhengerne av mainstream-islam, foreslår jeg at vi holder oss til en tekst de selv går god for: det åpne brevet fra 126 internasjonalt framtredende muslimske teologer til IS’ leder: lettertobaghdadi.com.»
Deretter kritiserte jeg forfatterne for å ta til orde for et kalifat med før-moderne, islamsk strafferett. Hadde jeg gjort det med en tilsvarende tekst blant kristenfundamentalister, tror jeg ikke Helland ville leet på et øyelokk.
Poenget med å nevne dette enda en gang er ikke at jeg nødvendigvis har rett, men at det er ting det må gå an å diskutere uten rasismeanklager. Det gjør faktisk Rana, som i sin bok Norsk islam fra 2015 er redelig nok til å innrømme at bokstavtro eller konservativ islam har et problem med sine autoritative tekster. På den måten møter han sine kritikere til seriøs debatt.
Helland mener derimot at man best beskytter religiøse minoriteter gjennom å avvise at det kan være noe grunnleggende galt med deres religion:
«Dette betyr også at man umulig kan hevde, og i alle fall ikke uten solid belegg, at store deler av en norsk minoritet «egentlig» og mest grunnleggende tror på en religion som er «uforenlig med opplysningstenkningen». Å gjøre det er ikke å ta muslimer på alvor, det er å utdefinere dem.»
Dette er jeg uenig i, spesielt ettersom det fra min side primært var snakk om å framkaste en religions-diagnose til debatt. Konsekvensen av å avstå fra det, ville være at man aldri kan kritisere en minoritets-religion fordi man da risikerer å utdefinere noen. Men at man skal være varsom med ordbruk som kan stimulere til muslimhat, er jeg som sagt enig i. La meg da avslutte med en liten oppfordring til Helland og hans likesinnede:
Det er ikke bare muslimer som ofte trenger vern mot trakassering og vold. Verden over lever islamkritikere og reform-muslimer under døgnkontinuerlig politibeskyttelse mot jihadister som henter inspirasjon både fra erklærte islamister og fra identitetspolitiske antirasister.
Fra de siste overtar de blant annet en del forestillinger om at innvandrings- og islam-kritikere typisk er «rasister», «islamofobe» eller «hvite» mennesker. I lys av det foreslår jeg at vi alle vokter våre ord og unngår lettvinte fiendebilder og gruppekarakteristikker. Så kanskje det ved neste korsvei til og med blir lettere å diskutere sak.
