Akademias brutale virkelighet

Publisert - Sist oppdatert
Professor Anders Bredilid ved OsloMet har selv opplevd å bli overkjørt, neglisjert og forbigått. Nå etterlyser han tiltak som gjør det lettere å varsle om maktmisbruk i akademia. Foto: Skjalg Bøhmer Vold

Professor Anders Bredilid ved OsloMet har selv opplevd å bli overkjørt, neglisjert og forbigått. Nå etterlyser han tiltak som gjør det lettere å varsle om maktmisbruk i akademia. Foto: Skjalg Bøhmer Vold

Maktmisbruk. Det finnes eksempler på professorer som bruker sin makt på en destruktiv måte, nedsnakker kolleger, ledere og studenter på en måte som gjør at akademikerlivet blir utrivelig for mange, skriver professor Anders Breidlid.

Jeg har lest Anne Birgitta Nilsens kronikker i Khrono om professoralt maktmisbruk og kommentarene til dem med interesse. Selv har jeg lang erfaring i høgskole – og nå universitetssystemet som rektor, dekan og i mange år som professor, og jeg gjør meg noen refleksjoner.

Livet som akademiker er på mange måter fantastisk. Stor frihet, god anledning til å forelese over fagfelt som en brenner for overfor vanligvis engasjerte studenter, mulighet for feltarbeid og forskning og skriving av bøker og akademiske artikler. Samtidig nyter i hvert fall professorer stort sett stor tillit i samfunnet.

Men- det er et stort Men. Som professor Nilsens kronikker berører, og som er en tvilling til det som nå oppleves i forbindelse med #metoo-kampanjen. Jeg skal ikke drøfte seksuell trakassering her, men mer generelt maktmisbruk og trakassering i det akademiske miljøet. Det skjer selvfølgelig blant byråkrater i ledende posisjoner, men jeg er her spesielt opptatt av professorer, både i lederstillinger og professorer generelt, både kvinnelige og mannlige. Jeg må innrømme at jeg er blitt mer oppmerksom på maktmisbruk de siste årene.

De som utsettes for slikt maktmisbruk blir ikke sjelden demotiverte og deprimerte, mister selvtillit og føler livet i akademia meningsløst.
Anders Breidlid
Professor, OsloMet

Selvsagt har en professor makt i kraft av sin akademiske posisjon, men en slik makt kan brukes både positivt og negativt. Positivt ved å støtte kolleger som søker opprykk, støtte til både kolleger og stipendiater i forbindelse med artikkelskriving, og støtte i forbindelse med stipendiatenes arbeid for å få seg en PhD osv. osv. Jeg har sett mange eksempler på professorer som virkelig legger sjelen sin i å få fram sine kolleger og stipendiater, og som ikke sjelden ofrer mye tid på kollegaer som kunne ha vært brukt til egen forskning, egne artikler og / eller bøker.

I mange år spilte jeg fotball på amatør- og bedriftsnivå og hva vi prøvde å gjøre på fotballbanen var å spille hverandre gode (om vi ikke alltid lykkes). Slik burde det være i akademia også, og professorene som spiller kolleger, stipendiater og studenter på instituttet og fakultetet gode fortjener mer enn en klapp på skulderen.

Men det finnes også eksempler på professorer som bruker sin makt på en destruktiv måte, og nedsnakker både kollegaer, ledere, stipendiater og studenter på en måte som gjør at akademikerlivet blir utrivelig for mange. Det finnes mange mekanismer i akademia der ekskludering, forbigåelser og maktmisbruk finner sted uten at det blir gjort noe med det, ofte fordi misbrukene er subtile og vanskelige å bevise. De som utsettes for slikt maktmisbruk blir ikke sjelden demotiverte og deprimerte, mister selvtillit og føler livet i akademia meningsløst. Det går på helsa løs.

Som professor med en ganske lang fartstid har jeg selv opplevd å bli overkjørt, neglisjert og forbigått. Dette er erfaringer som ikke kan viftes vekk fordi de ikke er meldt til «de riktige» kanalene, eller fordi jeg ikke gir konkrete eksempler i en khronoartikkel. Mine negative erfaringer er ikke så farlige siden jeg trass alt har hatt et bra liv i akademia, men jeg har dessverre også sett hva det har gjort med andre som ikke har kommet like heldig fra det.

Det tok lang tid før #metoo-kampanjen tok av. Først ble sextrakasseringen meldt anonymt og så etter hvert sto kvinner som var blitt misbrukt fram med navn. La oss håpe at det samme vil skje i akademia når det gjelder maktmisbruk og trakassering.

Det er viktig, som Nilsen er inne på, å snakke om det og helst melde fra gjennom de kanalene som står til rådighet. Dessverre er det slik at nesten ingen tør melde fra fordi det for det første kan få negative konsekvenser for et videre liv i akademia. For det andre er formell varsling et problem fordi det, som Åse Vagli skriver i en kommentar i Khrono, krever former for bevisførsel som ofte er vanskelig å fremskaffe fordi maktmisbruket foregår implisitt, i det skjulte og i bakveger.

Derfor er det ikke så enkelt som Vibeke Bjarnø skriver i en annen kommentar i Khrono at varsleren må gå til den som kan gjøre noe med de sakene og følge den gjeldende arbeidsplassens rutiner for varsling.

I skrivende stund har jeg ingen gode forslag til løsninger på dette omfattende, og ofte ganske skjulte problemet i akademia. Å snakke om det er en viktig begynnelse, men ikke nok.

Kanskje trengs det en idedugnad for å finne fram til rutiner for varsling som gjør det lettere for varsleren å nå fram med sine uheldige erfaringer, samtidig som interessene til både varsleren og den som beskyldes for maktmisbruk blir ivaretatt. Universitetet i Oslos Si Fra- kanal som omfatter både ansatte og studenter, er et interessant tiltak. Men jeg kjenner ikke til om erfaringene med kanalen er så gode at det kan være interessant for andre universiteter og høgskoler også.

PS: Jeg håper at de som kommenterer saken på Khrono eller i andre egnede fora (f.eks. i fagforeningssammenheng) fokuserer på saken, og kommer med konstruktive innspill slik at vi kan komme videre til hjelp for de som ønsker å varsle om maktmisbruk.​

debatt

Har du noe på hjertet?

Send oss et debattinnlegg, en kronikk eller en meningsytring. Alle innlegg signeres med fullt navn og tittel.

Kunstfag. 25 års arbeid for å bygge et helhetlig kunstfaglig fagmiljø står i fare for i stor grad å nulles ut, skriver ansatte, studenter og medlemmer av fakultetsstyret ved kunstfakultetet på UiT.