Det inngikk i en bred front for å føre apartheidregimet i Sør-Afrika i kne. Men virker akademisk boikott overfor Russland?
Akademisk boikott eller ikke akademisk boikott? Dét er spørsmålet
Publisert
Sist oppdatert
Brussel (Khrono): Spørsmålene svirrer rundt i akademia, som svar på Vladimir Putins brutale angrep på Ukraina. Er akademisk boikott veien å gå? Kan det bidra til å isolere Kreml og stanse krigen? Eller rammer det feil?
Etter den russiske invasjonen 24. februar, har land etter land fryst samarbeidet med institusjoner i Russland. EU-kommisjonen vil ikke inngå nye kontrakter med russiske institusjoner under Horisont Europa. En organisasjon som CERN, med den enorme partikkelakseleratoren på grensa mellom Sveits og Frankrike, har erklært at de ikke vil inngå noe nytt samarbeid med russiske forskningsinstitusjoner. Den europeiske universitetsorganisasjonen (EUA) har suspendert medlemsskapet til russiske institusjoner der rektorene har signert et brev med støtte til Putin og invasjonen.
Tidsskriftet Journal of Molecular Structure, publisert av forlagsgiganten Elsevier, har varslet at de boikotter manuskripter fra russiske forskere.
Slik kunne vi ha fortsatt, lista er lang.
Det er ulike nivåer. Mens noen retter seg direkte mot russiske forskere, har andre, som for eksempel den norske regjeringen, bedt institusjonene om å fryse samarbeidet med russiske institusjoner, mens forsker-til-forsker-samarbeid opprettholdes.
Det er ikke første gang akademisk boikott brukes. Det ble brukt for å isolere apartheidregimet i Sør-Afrika, og det er i dag en pågående kampanje for kulturell og akademisk boikott av Israel, som en del av BDS-bevegelsen (Boycott, Divestment and Sanctions movement), med krav om at okkupasjonen av Palestina skal ta slutt.
Men den akademiske boikotten mot Russland har kommet i et tempo og omfang uten sidestykke.
Så, fungerer det?
ANC oppfordret til boikott
Det er som sagt ikke første gang det brukes. Se på bildet under.
Året er 1963. Verden over demonstrerer folk mot det undertrykkende apartheidregimet i Sør-Afrika. På Filipstadkaia i Oslo ønsker demonstranter velkommen den svenske båten Sunaren, som kommer med varer fra Sør-Afrika.
«Boikott politistaten», står det på en plakat. «Vi krever norsk boikott», står det på en annen. «Luthuli ber om boikott», står det på en tredje.
Den siste plakaten viser til Albert Luthuli, som var sentral i kampen mot apartheidregimet. Han var leder for Den afrikanske nasjonalkongressen (ANC) fram til 1960, da han også fikk Nobels Fredspris. Da han året etter mottok prisen gjentok Luthuli ANCs oppfordring om boikott av det rasistiske styret.
Oppfordringen om akademisk boikott ble reist av ANC første gang i 1958.
Det ble starten på en rekke boikottkampanjer de neste tre tiårene.
Mener det var virkningsfullt
Det er vanskelig å skille den akademiske boikotten fra andre typer boikott mot apartheidregimet, understreker historiker, utviklingsforsker og professor emeritus ved OsloMet, Tore Linné Eriksen.
Den viktigste boikotten, ved siden av den økonomiske, var å hindre folk fra vår del av verden fra å opptre i Sør-Afrika og kaste glans over apartheidregimet, sier han til Khrono.
— Det ga hvite sørafrikanske makthavere en veldig klar følelse av å være isolert og satt utenfor. Kanskje betød idrettsboikotten like mye, når de ikke fikk spille rugby og cricket følte de seg såret.
Det slo likevel ikke like hardt som de økonomiske sanksjonene, legger han til:
— Det var jo med på å bringe regimet i kne. Når de ikke fikk det de ville av våpen, ny teknologi, olje eller lån, var det meget virkningsfullt sammen med motstanden innad i landet.
Var ikke rettet mot alle
Linné Eriksen understreker at det ikke var snakk om boikott av enkeltpersoner, men av institusjoner.
— Det var jo avhengig av hvem det var. Ved universitetet i Trondheim hadde man en sørafrikansk Afrika-historiker, Jeff Guy, som var en av de sentrale sørafrikanske historikerne. Han var i eksil, og ble ikke boikottet.
Den norske historikeren samarbeidet med sørafrikanere selv også.
— Men de var i eksil. Jeg fikk aldri visum til Sør-Afrika, apartheidstyret bestemte hvem fra vår del av verden de skulle samarbeide med, på samme vis som Israel nekter adgang for en del folk.
Det er sammensatt, sier han og legger til at det aldri var snakk om å boikotte regimekritikere.
— Det gjaldt svarte, men også hvite som hadde en klar front mot apartheidstyret, som Nadime Gordimer, Coetzee og André Brink. Det var ikke rettet mot alle sørafrikanske, sånn som noen nå vil boikotte Dostojevskij, hvilket er litt seint spør du meg. Der skilte vi veldig klart.
Mener det vil fungere annerledes
Det var uunngåelig, sa redaktør Rui Fausto i New Molecular Structure til Universitetsavisa da han nylig skulle begrunne boikotten deres av russiske forskere.
— Vi beklager at vi måtte gå til dette skrittet, men det var uunngåelig sett i lys av det som nå skjer. Dette er ikke en politisk beslutning, men en beslutning basert på humanitære vurderinger. Vi vil bidra til at menneskerettigheter, internasjonal lov og nasjoners suverenitet blir respektert, sa Fausto.
Alle er ikke enige. Andre tidsskrifter avviser en slik boikott.
— By boycotting Russian research (...) we risk further marginalising Russian scientists already speaking for peace, skrev nylig sjefredaktør Kamran Abbasi i BMJ.
Også i Norge er det debatt om sanksjonene. Er akademisk boikott veien å gå, spurte nylig jurist og samfunnsviter Cecilie Hellestveit i Morgenbladet.
«Men dette har jo fungert før, tenker du. Husk apartheidregimet i Sør-Afrika, hvor akademisk boikott var en integrert del av en bred front mot et rasistisk regime som måtte gi tapt. Akademiske institusjoner bidro til å rettferdiggjøre en uakseptabel politikk, og var naturlige mål for en internasjonal kampanje for å kaste apartheidregimet på dynga. Det virket da. Nå står vi ovenfor en aggressiv og ekspansjonistisk neo-imperialistisk russisk politikk. Hvorfor kan det ikke virke nå?», skrev Hellestveit.
Hun mener det er tre grunner til at en boikott mot russiske akademiske institusjoner vil fungere annerledes i dagens situasjonen. Vi skal ta dem kort her, det utdypes i Morgenbladet.
Det ene er at krig er noe annet enn diktatur eller apartheidregimer. Det andre er at formålet er uklart, det rammer de miljøene hvor motkreftene til Putins regime finnes, skriver hun. Det tredje er at konteksten er annerledes, hun mener en akademisk boikott kan gi Putin en hjelpende hånd når han strammer grepet.
«Når hjertene brenner, må hodet fortsatt holdes kaldt. Enkelte akademiske institusjoner og miljøer er så nært knyttet til Kremls kampanjer at det vil være naturlig med boikott. Men det gjelder å være smart. Såpass ambisiøs må akademia være», argumenterer hun.
Er kritisk til boikott
En annen som er kritisk er professor i kulturelt og religiøst mangfold ved OsloMet, Torkel Brekke. Han sier til Khrono at standpunktet både handler om det prinsipielle og konsekvensene.
Det prinsipielle handler om at man «straffer noen som ikke skal straffes, som ikke har skyld i krigen», sier han. Så hva med konsekvensene?
— Den intenderte konsekvensen det er jo at man setter ytterligere press på russiske myndigheter for å stanse krigen, det tror jeg absolutt ikke man gjør, sier Brekke og fortsetter:
— Jeg tror nok heller at det er sannsynlig at man får ikke-intenderte konsekvenser, som for eksempel at en del forskere kan føle at de blir urettferdig behandlet, at de kan skyves vekk fra det globale fellesskapet som forskere utgjør, trekke seg vekk fra det fordi de føler seg sveket av forskere utenfor Russland.
Flere som advarer mot akademisk boikott peker på at det er stor motstand mot krigen blant forskere i Russland, at de utgjør en viktig opposisjon mot Kreml, som slår brutalt ned på kritikerne. Tusener av forskere har skrevet under på opprop mot krigen. Men på den andre siden har over 180 universitetsledere signert et brev til støtte for Putin og invasjonen.
Savner forklaring fra departementet
Er det ikke forskjell på sanksjoner rettet mot institusjoner og de rettet mot enkeltforskere? Brekke mener brevet fra Kunnskapsdepartementet, til norske institusjoner, er balansert.
— Det er veldig viktig at de presiserer at en-til-en-samarbeid skal fortsette, det er også bra at Kunnskapsdepartementet understreker at institusjonene må gjøre det de kan for å ivareta velferden til alle borgere som kommer fra alle de affekterte landene, spesielt Ukraina, men også Russland og Hviterussland. Men så sier de også at alt institusjonelt samarbeid som handler om forskning på institusjonsnivå skal legges på is. Jeg tror ikke jeg er like kritisk til det som en del av de andre tilløpene vi har sett, men jeg stiller likevel spørsmål ved hva departementet tenker at det kan bidra til.
Han savner en forklaring fra Kunnskapsdepartementet på dette, sier Brekke, selv ser han ikke at det kan føre til noe bra.
— Når det gjelder tidsskrifter som rett og slett straffer russiske forskere fordi de er statsborgere av Russland, som enkeltpersoner, det synes jeg er ekstremt grovt, og en farlig vei å gå.
I Sør-Afrika kom som sagt kulturelle og akademiske sanksjoner sammen med blant annet økonomiske sanksjoner, for å isolere apartheidregimet. Kan det ikke bidra til det samme i Russland?
— Jeg forsøkte å finne litteratur som vurderer virkningene av akademisk og kulturell boikott av Sør-Afrika, jeg har fortsatt ikke sett gode studier som mener det har virket, men jeg har sett mer plausible studier som sier at det tvert imot hadde motsatt hensikt av det man forsøkte å oppnå. Akademiske og kulturelle boikotter er noe som veldig ofte, tror jeg, blir symbolpolitikk, sier Brekke.
Var viktig hvem som ba om det
Forskere i Ukraina har bedt om akademisk boikott av Russland, inkludert boikott fra tidsskriftene.
«We need your support right now. In our opinion, in the 21st century and 2022, perhaps the best answer to tanks, multiple rocket launchers, and rockets is closed access to high technologies, innovations, scientific research, and information support», heter det i et åpent brev signert flere tusen ukrainske akademikere.
På den andre siden ber russiske akademikere om at det skilles mellom forskere og myndigheter.
Under apartheidregimet kom som sagt oppfordring om akademisk boikott fra ANC. Dette var ifølge Linné Eriksen viktig.
— At dette var noe de som kjempet for frihet i Namibia og i Sør-Afrika ba oss om, var hovedargumentet for boikott fra vår side. Det er en viktig faktor, sanksjoner virker best når det skjer i et samarbeid med dem som fører kamp for forandringer og de ber oss om det.
Han viser til hvordan norske redere fortsatte å frakte olje til apartheidstaten helt fram til 1987, med politikernes velsignelse, og sier at et viktig argument mot var at ANC ba Norge om å stanse, fordi det var olje til det sørafrikanske krigsmaskineriet.
— Det er en anstendig holdning å følge det de som fører kampen hjemme ber oss om, sier han og trekker linjen tilbake til boikotten av Sør-Afrika:
— Det ble brukt argumenter fra sosialdemokrater og Høyre-folk her hjemme om at det kom til å ramme fattige svarte afrikanere, men det var de som ba oss om det. Det var et hyklersk argument.
Mener det ikke må ramme alle
Linné Eriksen mener en akademisk boikott av Russland, på institusjonelt nivå, kan være et av flere virkemidler, slik situasjonen er nå. En må samtidig sørge for at det ikke rammer alle, mener han:
— Forfattere eller akademikere i Russland som fordømmer invasjonen bør ikke bli boikottet. Norske aviser oversetter jo artikler fra russiske opposisjonelle, det er et kulturelt samarbeid som ikke bør stanse. Institusjoner er vanskeligere, man må også undersøke nøyere og finne ut hva opposisjonelle i Russland ønsker.
