Debatt ● Ellen Vea Rosnes og Maria Tendenes
Akademia kan bidra i regjeringens nye Afrika-strategi
Et bredt partnerskap med afrikanske land må inkludere en tung satsing på humaniora og samfunnsfag. Det kan bidra til å utvikle demokrati og styrke lokalt forankret kunnskap i møte med internasjonale interesser.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Gjennom en ny strategi ønsker regjeringen å videreutvikle de solide relasjonene vi har med Afrika basert på gjensidighet og brede partnerskap. «Eg ser eit ungt og dynamisk Afrika som ikkje vil vere avhengig av nokon andre, men som vil styrke seg sjølv og afrikanske institusjonar», uttrykte utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim i en pressemelding 23. mars 2023. Universitets- og høgskolerådet forventer et sterkt forsknings- og utdanningssamarbeid med afrikanske universiteter.
Vår bekymring er om samarbeidet i stor nok grad vil involvere akademiske tradisjoner innen humaniora og samfunnsvitenskap.
På et innspillsmøte til Afrika-strategien ble det snakket om et paradigmeskifte i form av at vi skal samarbeide med Afrika fordi det er interessant, ikke for å hjelpe. Det har blitt sagt at det også får konsekvenser for oss om Afrika ikke lykkes. Ikke minst er vi interessert i naturressursene, blant annet mineraler for det grønne skiftet, politisk gunst og investeringsmuligheter.
Et paradigmeskifte innebærer å se på hverandre som likeverdige partnere, hvor begge har interesser og noe å bidra med. At dette ikke er opplagt, sier noe om at vi må ta et oppgjør med historiske relasjoner for å skape endring i vårt samarbeid med afrikanske land.
Gjennom kolonitida var ‘sivilisering’ et mål og en plikt for kolonimakter, misjonsorganisasjoner og handelsfolk. Det handlet om å lære folk å lese og skrive, bygge veier, drive handel eller bli troende. I bunn og grunn lå det en tanke om at vi var mest utviklet og at andre skulle bli som oss.
Uten å løfte kritisk kunnskap om samfunnsforhold og historiske relasjoner er det vanskelig å se for seg et paradigmeskifte.
Ellen Vea Rosnes og Maria Tendenes
Gjennom utviklingsarbeid etter kolonitiden, har vi ofte fremstilt oss som gode hjelpere. Nå er vi bekymret for at den nye Afrika-strategien vil føre til at vi igjen kommer til afrikanske land med kunnskaper og løsninger vi mener er best, for eksempel innen grønn energi. Den kan også føre til at det er vi som får mest utbytte av samarbeidet i form av utnyttelse av naturressursene vi trenger, for å nå målene våre i det grønne skiftet.
Et bredt partnerskap må inkludere en tung satsing innen humaniora og samfunnsfag. Disse fagområdene kan bidra til å utvikle demokrati og styrke lokalt forankret kunnskap i møte med internasjonale interesser. Postkoloniale perspektiver har lenge vært et fokus, men det trengs et løft.
Uten å løfte kritisk kunnskap om samfunnsforhold og historiske relasjoner er det vanskelig å se for seg et paradigmeskifte. Vi må ta et oppgjør med maktforhold og hvordan vi har vært partnere i utviklingsarbeid. I det siste har vi hatt mer fokus på kolonisering i vår egen kontekst, sannhet og forsoning. At ikke den norske majoriteten har vært mer bevisst på vår fornorskningspolitikk og urett begått ovenfor urfolk og nasjonale minoriteter, og at forsoning først kommer nå, er tankevekkende. Vi bør la denne prosessen være til inspirasjon i våre relasjoner med afrikanske kontekster.
Vi begynner kanskje å bli mer bevisst på vår fortid med kolonisering, men vi trenger å utforske dypere relasjoner gjennom misjon, bistand og internasjonalt samarbeid. Vi har en felles historie som fortjener forskernes interesse, forskere fra alle berørte kontekster i respektfullt samarbeid.
VID vitenskapelige høgskole har lang tradisjon for forskning i afrikanske kontekster. Vi må likevel innrømme at vi kan bli bedre i å samarbeide med forskere fra afrikanske land. Dette krever vilje og selvinnsikt, men også finansiering. Forhåpentligvis blir forskningssamarbeid mellom norske og afrikanske institusjoner en viktig satsing i den nye Afrika-strategien.
I fjor fikk VID finansiering fra Norges forskningsråd til TranCit, et prosjekt som skal utforske utdanning for medborgerskap gjennom historieundervisningen historisk og i dag, både i vårt eget og i afrikanske land. Prosjektet er et samarbeid med tre afrikanske universitet, samt Universitetet i Stavanger. Slike forskningsprosjekt innen humaniora og samfunnsvitenskap støtter opp om forskere som ønsker å fremme demokrati og menneskerettigheter. Samarbeid med forskere fra afrikanske kontekster hjelper også oss til å utvikle bedre selvinnsikt til å forstå hvem vi er og hvilken rolle vi har spilt og spiller globalt.
Kritisk refleksjon danner grunnlaget for likeverdige partnerskap og vi håper humaniora og samfunnsfag vil bli tatt med i dette brede universitetssamarbeidet.
Ellen Vea Rosnes og Maria Tendenes
VID har en tydelig internasjonal og global profil og har de siste årene jobbet systematisk med å utvikle partnerskap til andre universitet i blant annet Afrika. Avtaler som inkluderer opphold for studenter fra og til institusjonen på minimum tre måneders varighet, helst et helt semester, er målet. Dette gir studenter ved VID og partneruniversitet internasjonal erfaring og det har gjort studentgruppene i VIDs klasserom mer internasjonale. Avtalene gir et større nettverk av universitetspartnere. Mange av disse utvikler fagmiljøene i VID prosjektsøknader sammen med.
Gjennom institusjonssamarbeid og utveksling av ansatte og studenter, som preges av kritisk refleksjon, respekt og tillit, er det tydelig at samspillet mellom Nord og Sør bidrar til å påvirke den oppvoksende generasjonen av forskere.
Vi håper at den nye Afrika-strategien vil ta på alvor internasjonalisering gjennom institusjonssamarbeid og utveksling begge veier. Kritisk refleksjon danner grunnlaget for likeverdige partnerskap og vi håper humaniora og samfunnsfag vil bli tatt med i dette brede universitetssamarbeidet.
