Bergen-Khartoum: 60 år sammen i krig og fred

Gunnar M. Sørbø

Sosialantropolog, tidligere direktør Senter for utviklingsstudier, UiB (1986-94) og CMI-direktør (1994- 2010). Kom til Sudan første gang som student i 1970.

I disse dager markerer Universitetet i Bergen (UiB) at det er 60 år siden samarbeidet med Universitetet i Khartoum i Sudan begynte. Det er det eldste samarbeidet UiB har med et universitet i den ikke-vestlige verden. Jubileet skulle markeres i Khartoum, men den brutale krigen som har pågått der siden 15. april har gjort dette umulig. Markeringen skjer derfor i Bergen 18.—20. oktober.

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det begynte med sosialantropologien. Professor Fredrik Barth, tilbrakte i 1963—64 et år som gjesteprofessor ved Universitetet i Khartoum. Dette universitetet ble den gang regnet som ett av de fremste i Afrika sør for Sahara. Før han returnerte til Bergen, hadde han rekruttert UiB-student Gunnar Håland til forskning i Darfur som ligger helt vest i landet, og undertegnet en avtale om studentutveksling. Gunnar Håland ble siden sentral i oppbyggingen av samarbeidet med Universitetet i Khartoum, sammen med sin kone Randi Håland, som er arkeolog.

Kompetansebygging ble en viktig komponent. Abdel Ghaffar Ahmed, også han sosialantropolog, kom til Bergen i 1970 og ble den første person som tok doktorgraden ved det nyetablerte SV-fakultetet. I femti år var han en krumtapp i samarbeidet. Jeg dro andre veien, også i 1970, som student ved Universitetet i Khartoum.

Etter hvert ble flere andre fag involvert, særlig arkeologi, historie, odontologi og botanikk. På 1980-tallet ble UiB regnet som det største senter for Sudan-forskning i verden utenfor Sudan.

Samarbeidet har overlevd mange utfordringer. Innføringen av arabisk som eneste undervisningsspråk i 1983 påvirket f.eks. de sudanske studentenes evne til å lese viktig faglitteratur på engelsk. Det islamistiske militærkuppet i 1989 fikk også konsekvenser: noen av våre kolleger mistet jobben, mens andre dro utenlands for å unnslippe et undertrykkende regime. Kontaktene ble likevel opprettholdt, bl.a. gjennom gjeste-opphold i Bergen for utsatte kolleger eller ved å involvere forskere fra Khartoum i prosjekter drevet fra Etiopia.

Når man skuer 60 år bakover i tid, er det mulig å ta med seg mange lærdommer. Det var nok på mange måter en fordel at samarbeidet begynte på et tidspunkt da det ikke var andre norske interesser i Sudan — i det små, med begrensede ressurser, basert på felles forskningsinteresser og klare oppfatninger om de deltakende instituttenes styrke og svakheter. Sterke kollega-relasjoner ble bygd opp, og sudansk «eierskap» og likeverd var viktig fra første stund. Flere forskere fra Bergen arbeidet som universitetslærere i Khartoum, på vanlige sudanske kontrakter.

Alt dette gjorde det mulig å famle, gjøre feil og lære å samarbeide. Vi unngikk situasjoner der det oppstår ulike forventninger og interesser, som gjør det vanskelig å endre samarbeidsstrukturen fordi endring får ulike virkninger for de involverte institusjoner.

Etter hvert kunne vi etablere større programmer. I tid falt dette sammen med nye finansieringsmuligheter fra norsk side. Et godt eksempel er den norske satsingen på forskning etter tørkekatastrofen i Sahel-området på 1980-tallet som også rammet Sudan. Departementet for utviklingshjelp utlyste forskningsmidler og et tverrfaglig forskningsprogram (Red Sea Area Program) ble gjennomført i Rødehavsfjellene, med deltakelse av antropologer, geografer og botanikere.

I dette og andre prosjekter deltok det studenter fra begge land. I 1991 etablerte Norad kvote-programmet som gjorde det mulig for flere studenter fra Sudan å ta Master- eller PhD-grad i Bergen. Dette har vært særlig viktig innen odontologi der 23 sudanere har tatt doktorgrad ved UiB. Kvoteprogrammet ble nedlagt i 2014, noe som har skapt nye utfordringer.

Da Sør-Sudan fikk selvstyre i 2005 (og uavhengighet i 2011), ble det opprettet en norsk ambassade i Khartoum. Ambassaden har bidradd med betydelige midler til større programmer, rettet mot forskning av relevans for fredsbygging og kompetansebygging på regionale universiteter i Sudan. Chr Michelsens institutt (CMI) som har vært involvert i Sudan siden 1976, har vært en viktig partner i denne perioden.

For UiB har samarbeidet med Sudan hatt mange ringvirkninger.

Det er for eksempel lite trolig at UiB hadde etablert et Senter for Midtøsten- og islamske studier (SMI) og et undervisningstilbud i arabisk språk uten det grunnlag som ble lagt av Rex Sean O’Fahey. Han ble hentet fra en stilling i Khartoum og ble i 1985 den første norske professor i Midtøsten og det islamske Afrikas historie.

Det er også lite trolig at UiB hadde etablert Norges første Senter for utviklingsstudier (SFU) i 1986 uten Sudan-engasjementet som ble kimen til utviklingen av policy-relevant utviklingsforskning ved Institutt for sosialantropologi. Gunnar Håland ble landets første professor i utviklingsantropologi og SFU et institusjonelt hjem for den samfunnsfaglige Sudan-forskningen. Historikeren Terje Tvedt begynte blant andre sin karriere her, med studier i Sør-Sudan og på Nilen.

Og i arkeologi ble Randi Håland, med basis i Sudan-forskning, Norges første kvinnelige arkeologi-professor og Nordens første professor i Midtøsten- og afrikansk arkeologi i 1988.

Det kom også til å påvirke virksomheten at Sudan har vært preget av krig og konflikt siden landet ble uavhengig av britene i 1956. Det første norske fredsmøtet om Sudan ble holdt på Bryggen (nå Radisson Hotel) i februar 1989, arrangert av Universitet i Khartoum og UiB. I 2005 spilte Norge, med daværende utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson i spissen, en viktig rolle i forhandlingene som endte med fredsavtalen mellom Sudans regjering og Sudan People’s Liberation Movement (SPLM). Ifølge Frafjord Johnson var nettverkene og kompetansen skapt av det langvarige samarbeidet mellom Bergen og Khartoum av stor betydning for både innsats og resultat. En av de som deltok var Endre Stiansen som har doktorgrad i historie fra UiB og nå er norsk ambassadør i Sudan.

Den rike historien om samarbeidet mellom Bergen og Khartoum viser oss hvor faglig stimulerende og viktig et akademisk samarbeid kan være. Hva fremtiden bringer, er mer usikkert. Nå har krigen for første gang i all dens gru kommet til Khartoum, etter noen år med håp om en positiv utvikling etter revolusjonen i 2019. Kolleger i Khartoum har blitt flyktninger, enten i eget land eller naboland. Før det smalt, hadde den norske ambassaden godkjent et nytt stort program som bygger på tidligere innsats, men også på behov for kunnskap knyttet til den politiske utvikling.

Nå står samarbeidet foran sin største utfordring. Opp i alt det forferdelige er det gledelig å registrere at ambassaden ønsker at det skal fortsette selv om planene må omkalfatres.

Fra arkivet

Kontrasten mellom fredelege Bergen og valden i Khartoum kan knapt bli større for professoren frå Sudan.