Debatt ane breivik og Alexander Sæthern

Adjø, stud.jur-monopol

Gradsforskriftens glansdager er omme. Utdatert, meningsløst og inkonsekvent å tviholde på den, skriver Ane Breivik og Alexander Sæthern.

Lillehammer og Stavanger kan kanskje ikke skilte med fakultetsbygg med søyler, stukkaturer og historisk sus, men slike faktorer har lite med kvaliteten på utdanningen å gjøre, skriver forfatterne av innlegget. Her fra Universitetet i Oslo.
Lillehammer og Stavanger kan kanskje ikke skilte med fakultetsbygg med søyler, stukkaturer og historisk sus, men slike faktorer har lite med kvaliteten på utdanningen å gjøre, skriver forfatterne av innlegget. Her fra Universitetet i Oslo.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det var en gang en tid der Norge kun hadde én jussutdannelse. Jusstudenter ved Universitetet i Oslo kollokvierte i Bergen siden etterkrigstiden. Disse dannet tidlig en pressgruppe for å få etablert et juridisk fakultet i byen mellom de syv fjell.

Universitetet i Bergen ble etablert i 1948, men allerede i 1946 drøftet professorkollegiet muligheten for å avlegge juridisk embetseksamen i Bergen. Jusstudentenes opprop for lokale eksamener førte imidlertid ikke frem. 25 skuffede studenter måtte ta toget til tigerstaden for å avlegge eksamen. Den tid, den sorg.

Nok en gang har et opprop unnfanget av jusstudenter ved UiB, skapt overskrifter. Bakgrunnen er regjeringens avgjørelse om å gjøre endringer i den såkalte «gradsforskriften». I dag regulerer forskriften hvilke utdanninger som kan tilbys av ulike universiteter og høyskoler. Uten nærmere begrunnelse eller kvalitetskrav, fastsetter forskriften at kun universitetene i Oslo, Bergen og Tromsø, kan tilby mastergrad i rettsvitenskap i Norge.

Regjeringens varslede endringer vil medføre at flere institusjoner enn UiO, UiB og UiT, kan tilby master i rettsvitenskap. Over 1700 personer har så langt undertegnet for å signalisere at de er imot endringen.

Selv er vi studenter ved de juridiske fakultetene i Oslo og i Bergen. I motsetning til de av våre medstudenter som har undertegnet oppropet, ønsker vi endringene i gradsforskriften velkommen. Og med dette, vil vi også vinke adjø til monopolet på å utdanne jurister.

Gradsforskriften innskrenker institusjonenes autonomi. Universiteter og høyskoler bør etter vårt syn selv kunne bestemme hvilke utdanninger de vil tilby, innenfor strenge kvalitetskrav.

Å endre på gradsforskriften handler ikke om «kvantitet over kvalitet». Det handler om å gå bort fra et monopol og heller tildele grader basert på om kvaliteten er god nok. Nokut er et uavhengig organ som passer på og godkjenner utdanningene. I tillegg til å godkjenne, kan de føre tilsyn og trekke tilbake akkrediteringen hvis kravene ikke er oppfylt.

Gradsforskriften innskrenker institusjonenes autonomi.

Ane Breivik og Alexander Sæthern

Det er nemlig ingen holdepunkter for at institusjonene som i dag tildeler bachelorutdanning vil utdanne «dårligere» jurister. Lillehammer og Stavanger kan kanskje ikke skilte med fakultetsbygg med søyler, stukkaturer og historisk sus, men slike faktorer har lite med kvaliteten på utdanningen å gjøre.

Begrunnelsen som har vært fremført, om at de tre universitetene som i dag har monopol på jusutdanningen skal ha det fordi de er de eneste som kan tilby en forsvarlig jusutdanning, minner om en blanding av selvforherligelse, proteksjonisme og reaksjonær konservatisme.

Tar man en kikk på Studiebarometeret fra 2020, viser særlig tallene fra Universitetet i Oslo at jusstudentene der er langt mindre fornøyde med studieprogrammet sitt enn gjennomsnittsstudenten. Sånn sett ville de etablerte lærestedene hatt nytte av konkurranse fra flere læresteder - man kan ikke leve på gammelt rykte alene.

Dersom flere tar ansvar for å utdanne morgendagens jurister, vil det kunne drive fakultetene til å forbedre seg. Det vil bidra til innovasjon og nytenkning rundt en utdanning som lenge har vært bundet av tradisjon og kutyme. Ingen utdanningsinstitusjoner bør ha krav på særbehandling ene og alene på grunnlag av gammelt rykte.

Fire av ti kommuner med under 3000 innbyggere melder at de har behov for å rekruttere flere jurister. Samtidig vet vi at universitetene hovedsakelig rekrutterer studenter fra egen region. Ved UiB kommer 55 prosent av studentene fra Vestland fylke. Ved UiO kommer 71 prosent av studentene fra Oslo og Viken. Gradsforskriften hindrer andre institusjoner fra å dekke regionenes kompetansebehov.

Å åpne for at flere universiteter kan tilby master i rettsvitenskap vil dessuten bidra til å fylle etterspørsel i arbeidsmarkedet. Jussutdanningen har vært et generaliststudium siden 1736. Jusstudiet frem til masteroppgaven fremstår stort sett som et pliktløp med harelabb over utvalgte deler av rettssystemet, med lite rom for fordypning. For det praktiske rettslivet ville mer spesialiserte jurister vært svært nyttig.

At BI ønsker å tilby en master i forretningsjuss vil likevel ikke bety døden for generaliststudiet. Først og fremst må nok studenter ønske seg en spesialistutdanning. En spesialistutdanning vil også ha klare begrensninger: Med dagens domstolsstruktur vil det fortsatt være etterspørsel etter jurister med kompetanse i et bredt spekter av rettsområder.

Enkelte motstandere av å endre gradsforskriften har pekt på at samfunnet totalt sett utdanner flere jurister enn vi har behov for. Det kan i og for seg stemme, men vi godtar likevel konkurranse innenfor økonomifaget. Det er ikke et godt argument for å opprettholde en gammeldags monopolordning, og overser også at juridisk utdanning har nytte i arbeidslivet ut over de klassiske juristjobbene.

Å åpne for at flere studiesteder kan tilby master i rettsvitenskap er ikke ensbetydende med en massiv økning i antall uteksaminerte. Vi har andre styringsmidler som fungerer bedre for å regulere antall utdannede jurister enn gradsforskriften.

Monopolet gir heller ikke den kontrollen som er tilsiktet. I dag kan jurister utdannet i andre EØS-land, praktisere som advokat i Norge. Det forholder ikke gradsforskriften seg til. Det går rett og slett ikke an å sentralstyre et utdannings- og arbeidsmarked som er internasjonalt. Gradsforskriftens glansdager er omme. I dag fremstår det rett og slett som utdatert, meningsløst og inkonsekvent å tviholde på den.

(Innleggsforfatterne er begge også medlemmer i Unge Venstre)

Powered by Labrador CMS