Staten bør kanskje forholde seg til virkeligheten
ABE-kutt. Med strukturreform, nedjustering av basisbevilgninger til fordel for søknadsbaserte midler, og andre byråkratiserende tiltak, bør ikke staten fortsette med flate «avbyråkratiseringskutt», skriver Ronny Kjelsberg.
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
I tiden vi er inne i går samfunnet gjennom store og hurtige endringsprosesser. Disse endringene er i hovedsak teknologidrevne. Samtidig har vi de siste tiårene hatt en prosess hvor ingeniører og andre med teknisk-naturvitenskapelig bakgrunn er blitt overskygget både i ulike offentlige utvalg og i ledelsen av bedrifter av folk med økonomiutdannelse.
Det er muligens en vanskelig og krevende erkjennelse for enkelte økonomer at virkeligheten ikke er nærings- og teknologinøytral.
Når de som leder den offentlige debatten om en teknologidrevet prosess ikke har teknologikompetanse, kan det selvsagt få negative samfunnsmessige konsekvenser.
Denne samme blindsonen ser vi elementer av i Khronos intervju med en rekke økonomiprofessorer 16. oktober. Professorene gir litt ulike svar, men flere av dem argumenterer med at regjeringens flate «ostehøvelkutt» for offentlig sektor er helt uproblematiske, siden lignende (og større) krav er helt dagligdags i privat sektor.
I en slik argumentasjon har man lagt seg på en uuttalt næringsnøytral posisjon, hvor man overhodet ikke vurderer effektiviseringspotensialet i ulike bransjer opp mot den teknologiske utviklinga.
Det er mange ulike forsøk på å analysere hvilke bransjer som har størst effektiviseringspotensial i tråd med økt innføring av robotisering og kunstig intelligens. Det er en del sprik, men det er også noen fellestrekk. Ett av fellestrekkene er at yrker hvor den mellomenneskelige relasjonen ligger i kjernen av oppgaven, i mye mindre grad kan effektiviseres bort uten betydelig kvalitetstap enn andre yrker. Tilsvarende gjelder det når man skal behandle komplekse problemstillinger som krever en god del individuelt skjønn. Det handler blant annet om yrker innen helse og velferd, og innen utdanning fra barnehage til universitet. For eksempel anslår Samfunnsøkonomisk analyse i sin rapport 12-2018, at akademiske yrker har svært lav risiko for digital automatisering.
Da jeg hadde sommerjobb på en stolfabrikk for 20 år siden, produserte fabrikken like mange stoler som i dag, men i dag har den halvparten så mange ansatte. Det kommer av storstilt robotisering og automatisering, og stolene klager ikke. De ansatte på skolen datteren min går på har heldigvis ikke fått halvert staben i samme periode. Da hadde jeg klaget. Det samme ville nok studentene gjort om det hadde skjedd på universitetet.
Det er muligens en vanskelig og krevende erkjennelse for enkelte økonomer at virkeligheten ikke er nærings- og teknologinøytral. Bedre blir det nok ikke av at de yrkene som vil være arbeidsintensive også etter stadig mer innføring av kunstig intelligens og robotisering, i stor grad ligger i offentlig sektor.
Men slik er virkeligheten. Og det bør kanskje staten forholde seg til. Om den gjør det, bør den ikke fortsette med flate kutt i høyere utdanningssektoren under den retoriske paraplyen «avbyråkratisering».
Særlig ikke når den samtidig gjennomfører strukturreformer, flytting av oppgaver til direktorater, nedjustering av basisbevilgninger til fordel for mer søknadsbaserte midler, og andre endringer som tvert imot fungerer svært byråkratiserende.
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)
Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!