Debatt ● Kamilla Aslaksen

Akademia kan ikke skygge unna «kjønnsidentitet»

At den øverste faglige lederen for et universitet åpent ikke vil sette seg inn i feltet, men samtidig tillater seg å stemple oss som har gjort det for «usømelege», er uholdbart, skriver Kamilla Aslaksen.

Vi ønsker akademisk debatt om hvorvidt det er en god utvikling for samfunnet å innføre lovverk og kunnskapsmateriale der kjønn som materiell virkelighet erstattes av «kjønn» som forestilt virkelighet, skriver artikkelforfatteren.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

8.mars ba Anne Kalvig og jeg om innspill til hvordan akademikere kan sørge for en faglig og fryktløs debatt om kjønn. Dessverre bidrar rektor Klaus Mohns svar til å forsterke de bekymringene vi reiste. Mohn skriver om algoritmenes herjinger og om stempling, personangrep og sjikane i sosiale mediers rennesteiner. Vel og bra, men ikke et svar på våre bekymringer.

Når han så blander sammen sine karakteristikker av twittersfæren med vårt innlegg, og stempler det som «uhøveleg i akademia», viser det hvor lite Mohn forstår av det feltet han nå har kastet seg inn i.

Vårt anliggende er akademisk ytringsfrihet, den som skal finne sted i redaktørstyrte medier og fora, og da ikke så mye vår egen eller rektorers frihet, men ytringsfriheten som verdi i seg selv. Uten meningsbrytning stagnerer akademia. I ethvert argument kan det være noe som ikke holder mål.

Motargumentene kan hjelpe oss til å se det, og slik øke kunnskap og innsikt. Når Mohn, i stedet for å svare oss på modent vis, påstår at vi holder oss med gisler, begår personangrep og er «uhøvelege» og «usømelege», bidrar han til det motsatte av ytringsfrihet, nemlig ytringsfrykt og selvsensur.

Vi må visst gjenta: Hvorfor er identitetskritisk kjønnsforskning (IKF), som vi har tatt initiativ til, nødvendig? Hvorfor trenger utrykket «kjønnsidentitet» å utsettes for akademisk kritikk? «Kjønnsidentitet» blir av Bufdir, (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet) definert og alminneliggjort som «en persons indre opplevelse av å være kvinne, mann, både kvinne og mann eller ingen av delene».

Alle som har bestått ex phil, samt de fleste andre, ser at Bufdir her opererer med en sirkeldefinisjon («kvinnelig kjønnsidentitet er opplevelsen av å være kvinne»). Å forstå identitet som en essensiell og privat opplevelse, dissosiert fra kroppslig virkelighet og sosialt fellesskap, bryter med det vi ellers forstår med identitet, som noe individer utvikler i stadig samhandling med omgivelsene.

Ingen kan forklare hva det betyr når en person av hankjønn opplever å være kvinne. En slik opplevelse kalles kjønnsinkongruens, en tilstand ofte fulgt av stor psykisk smerte kalt kjønnsdysfori. «Kjønnsidentitet» i Bufdirs mening derimot, må betraktes som trosforestilling eller som ideologi. Ikke som begrep i akademisk forstand.

Til tross for dette, har «kjønnsidentitet» gitt akademisk legitimitet til en rekke strukturelle og lovmessige endringer med store konsekvenser for både enkeltmennesker og samfunnet. Vi vil gi tre konkrete eksempler på virkninger av å utbre forestillingen om kjønn som indre essens, løsrevet fra den kjønnede kroppen:

1) Medisinsk malpraksis. Ukom, Statens undersøkelseskommisjonen for helse- og omsorgstjenester, utga nylig en omfattende rapport om behandling av barn og unge med kjønnsinkongruens i Norge. Rapporten viser at barn og unge per i dag utsettes for utprøvende, irreversibel behandling uten kunnskapsgrunnlag og uten følgeforskning. Rapporten påpeker at Helsedirektoratets retningslinje for behandling av kjønnsinkongruens bryter med pasient- og brukerrettighetsloven og anbefaler at den skrives på ny. Vi anbefaler Mohn å lese rapporten. Den har også et interessant kapittel om ytringsfrihet.

2) Identitetsutfordringer hos unge. Ukom rapporterer om en eksplosjonsartet økning av barn som søker hjelp for kjønnsdysfori. Det finnes knapt forskning på årsaken til økningen. Spørsmålet er, hva det presset barn og unge utsettes for med hensyn til å dissosiere sinnet fra den kjønnede kroppen i skole og på nettet gjør med barns identitetsutvikling? Er «kjønnsidentitet» i Bufdirs mening svaret vi skal gi unge på søken etter helse og lisvsmestring? Her er ni foreldre med barn med kjønnsdysfori sitt syn på saken

3) Kjønnsbasert urett. Når «kjønnsidentitet» erstatter biologisk kjønn i kunnskapsmateriale, lovgiving og forvaltning, mister vi språket vi trenger for å snakke om våre erfaringer som kjønn, og samfunnet mister redskapene det trenger for å bekjempe ulikheter generert av biologisk kjønn og kjønnsroller. Dette skader jenter og kvinner. Nylig har vi fått bekreftet at kvinner er gjenstand for alvorlig strukturell diskriminering i Norge. 50% av befolkningen får ikke adekvat helsehjelp på grunn av sitt kjønn, dokumenterer Kvinnehelseutvalgsrapporten (2023). Nesten hver fjerde kvinne i Norge rapporterer å ha blitt voldtatt.

Det er imidlertid et mantra innen etablerte kjønnsforskningsmiljøer at visse temaer, som «kjønnsidentitet», ikke skal kritiseres. Dette mantraet kalles «no debate», og det holdes ved like gjennom kanselleringskultur. Ledere i universitets- og høgskolesektoren må sette seg inn i hva dette innebærer, for problematikken er, som vi skrev, på vei inn i norske rettssaler.

Denne måneden starter en rettssak mot en arbeidsgiver som sa opp en ansatt for å ytre seg kritisk til kjønnsidentitetsideologi. Oppsigelsen kom etter at arbeidsgiver mottok et anonymt brev om arbeidstakeren, og viser hvor langt kjønnsidentitetsaktivister er villige til å gå for å hindre åpen og fri debatt.

At Mohn ikke har satt seg inn i disse spørsmålene, er en sak for seg. At den øverste faglige lederen for et universitet åpent ikke vil sette seg inn i feltet, men samtidig tillater seg å stemple oss som har gjort det, for «usømelege», er uholdbart. Fordi Mohn ikke kjenner feltet, tror han for eksempel feilaktig at det er vi som har ført fetisjister inn i debatten. Han vet altså ikke at fetisjisme er en av kjønnsidentitetsbevegelsens hjertesaker, deriblant at fetisjister bør behandles som sårbare minoritetsidentiteter.

Professor E. E. P. Benestad, den fremste representanten for den norske grenen av den internasjonale kjønnsidentitetsbevegelsen, har lenge kjempet for anerkjennelse av fetisjer, for eksempel for at fetisjen evnukk, altså å tenne seksuelt på seg selv som kastrert mann, skal anerkjennes som en «kjønnsidentitet». Han mener følgelig, som WPATH, som setter standarden for den norske retningslinjen for behandling av kjønnsinkongruens, at Norges skattebetalere skal dekke kirurgien det krever å leve ut denne fetisjen. Dette, Mohn, er eksempel på «moderne tolking av kjønnsidentitet». Du stempler oss som tillater oss å stille spørsmål ved, om det er skattebetalernes ansvar å betale for folks fetisjer, som «ytterliggående». Men er det oss, eller er det evnukk-fetisjistene som er ytterliggående, Mohn?

Lov om endring av juridisk kjønn ble vedtatt og satt i kraft på oppsiktsvekkende raskt vis. Ingen kvinneorganisasjoner ble hørt. Loven er et resultat av at kjønnsidentitetsideologien langt på vei er akseptert av lovgiver. Vi ønsker akademisk debatt om hvorvidt det er en god utvikling for samfunnet å innføre lovverk og kunnskapsmateriale der kjønn som materiell virkelighet erstattes av «kjønn» som forestilt virkelighet, og der forestilt virkelighet samtidig skal behandles som sårbar minoritetskarakteristikk. Den debatten har vi ikke hatt i Norge. Er det like mange kjønn som det er folk, eller er kvinne et voksent menneske av hunkjønn, Mohn?

Powered by Labrador CMS