Debatt

Det aparte Stortings­flertallets utspill bør legges stille og rolig til side

Det må være opp til arbeidsmarkedet, ikke Stortinget, å definere framtidens kompetansebehov, skriver leder av Samfunnsviterne, Merete Nilsson.

Vi må ta vare på fagenes egenart samtidig som de fortløpende evalueres og tilpasses den virkeligheten studentene møter etter levert masteroppgave, skriver leder av Samfunnsviterne.
Publisert Oppdatert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Samfunnsviterne synes det er uheldig om kriteriet arbeidsrelevans blir en for stor del av finansieringssystemet.

Et flertall på Stortinget ønsker som kjent å vurdere et nytt finansieringssystem for universiteter og høyskoler der blant annet fagenes arbeidsrelevans skal være blant kriteriene. Hva som blir utfallet av forslaget om finansieringsmodell er foreløpig uklart.

Det er fortsatt svært usikkert hvordan et politisk påfunn om finansiering knyttet til arbeidsrelevans skal gjennomføres i praksis. Ingen av uttalelsene som er kommet fra de tre partiene skaper inntrykk av at dette er gjennomtenkt eller forankret hos noen av dem det vil gjelde.

Samfunnsviterne mener at samfunnets langsiktige behov bør tillegges størst vekt ved dimensjoneringen av studietilbudet.

Merete Nilsson

Samfunnsviterne stiller derfor spørsmålstegn ved om det er en ny finansieringsmodell som vil løse utfordringer knyttet til humaniora. Kanskje er det heller det å kunne vise at humaniora kan brukes mer opp mot, og i kombinasjon med andre fag som vil være løsningen?

Vi i Samfunnsviterne anerkjenner imidlertid utfordringene med å koble fag og karriere for dem med høyere utdanning innenfor noen av våre fag, og særlig humanister. Det gjenspeiles også i undersøkelser vi har gjort i 2019 blant arbeidsgivere innenfor ulike bransjer, blant annet finans, sjømat, teknologi, konsulentnæringer.

Humanister anses som for lite kommersielt orienterte, og arbeidsgivere er usikre på hvilke funksjoner de kan fylle, særlig i privat sektor. Respondentene påpeker at samfunnsvitere kan spille en viktig rolle i det teknologiske skiftet, og i å håndtere bærekraftig utvikling og det grønne skiftet. De mener det er viktig å skjønne teknologiene og snakke det teknologiske språket.

Utfordringen går således både til humanistene selv, og til universitetene og høyskolene som utdanner dem. Alle bærer selvsagt et stort ansvar for å vise arbeidsrelevansen i faget de har studert, men universitetene og høyskolene har samtidig ansvar for å innrette fagene så studentene er forberedt på å ta del i det ordinære arbeidslivet etter endte studier.

Det er allerede gjennomført noen tiltak for å integrere humaniora med andre fag. NTNU gjennomfører i disse dager et samarbeidsprosjekt der samfunns- og humaniorafagenes relevans er under lupen. Eksperter i team ved NTNU og UiAs Humanister i praksis er eksempler på tiltak for å kombinere ulike fagretninger.

Samfunnsviterne har tidligere foreslått at studiepoenggivende praksis også bør være tilgjengelig for studenter innenfor humaniora og samfunnsvitenskap. Nettopp for å gjøre studenter i «diffuse» fag kjent med arbeidsgivere og vice versa. Det samme gjelder mer arbeidsrelevante problemstillinger som utgangspunkt for oppgaver på bachelor- og masternivå.

Slike tiltak er viktige. Vi vet at det utdannes stadig flere samfunnsvitere og humanister. Det gjør at nyutdannede må tenke nytt om egen karriere, det vil rett og slett ikke være plass til alle i de typiske bransjene våre faggrupper gjerne søker seg til. Det stiller skjerpede krav både til hva slags masteroppgaver som leveres, hvordan humanister «selger» sin egen kompetanse og hvordan arbeidsgivere evner å nyttiggjøre seg av den verdifulle kompetansen disse fagene representerer.

Vi vet at de får det til i andre land. I England leses algoritmer og kode med kritisk blikk av humanister, og i USA er det langt flere toppledere med humanistisk utdannelse enn her.

Utviklingen må komme også her. Heller ikke humaniora er skånet for utviklingstrekkene i arbeidslivet og megatrendene som omfatter oss alle. De teknologiske omveltningene alle deler av arbeidslivet står midt i er et typisk eksempel på områder der samfunnsvitere og humanister burde ha eller ta en selvsagt rolle. Vurderinger av de samfunnsmessige effektene av industri- og næringsutvikling, eller de etiske problemstillingene internasjonalt næringsliv står overfor er som skapt for samfunnsvitere og humanister.

Vi må ta vare på fagenes egenart samtidig som de fortløpende evalueres og tilpasses den virkeligheten studentene møter etter levert masteroppgave. De færreste går videre til en forskertilværelse, og det er universitetenes og høyskolenes plikt å utvikle fagene i tråd med samfunnsutviklingen for øvrig.

Dette trekkes også frem av kompetansebehovsutvalget som beskriver et arbeidsliv som blir mer og mer komplekst. De viser til samfunnsvitenskap og humaniora som eksempler på fag som vil bli mer etterspurt i fremtiden.

Samfunnsviterne mener at samfunnets langsiktige behov bør tillegges størst vekt ved dimensjoneringen av studietilbudet. Samtidig bør arbeidslivets langsiktige behov for kompetanse tillegges større vekt ved innretning av fagene. Det kan eksempelvis være med på å øke fagenes arbeidsrelevans om en styrker forståelsen av teknologi og anvendelse av teknologiske virkemidler, forståelse av tall og statistikk mv., som er etterspurt av arbeidsgiverne.

Samfunnsviterne foreslår at universitets- og høgskolesektoren oppretter rådgivende grupper på institusjonsnivå for å få inn innspill fra offentlige og private arbeidsgivere om endringer i kompetansebehov som følge av endringer i arbeidsoppgavene, arbeidsprosessene og arbeidsorganisering, samt strukturendringer.

Vi trenger altså en universitets- og høgskolesektor som med utgangspunkt i fagenes egenart legger vekt på arbeidslivets langsiktige kompetansebehov tilpasset vår tids teknologiske og samfunnsmessige utviklingstrekk. Det vi ikke trenger er plutselige og tilsynelatende svakt funderte utspill om sektorens finansieringssystem fra Stortingets utdanningskomite.

Vi i Samfunnsviterne har tillit til at utdanningssektoren, partene i arbeidslivet og myndighetene sammen kan utvikle både gode faglige tilbud og en hensiktsmessig finansieringsmodell. Utspillet fra det aparte Stortings-flertallet i denne saken bør legges stille og rolig til side.

Powered by Labrador CMS