Akademisering – frelse eller fortapelse?

Det kan vel knapt være kontroversielt å si at utdanningene ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) stadig har blitt mer teoretiske. I et langt perspektiv har praktisk opplæring blitt erstattet av teoretisk undervisning og selvstudier. De opprinnelige skolene ble høyskoler, og HiOA streber nå etter å bli et universitet. Denne prosessen kalles ofte for akademisk drift eller akademisering. Mange er skeptiske og mener at akademiseringen kan true profesjonsutdanningenes egenart. Andre mener at dette er nødvendig for å sikre en forsvarlig yrkesutøvelse i et stadig mer krevende arbeidsliv.

Les også: 

• Fem staselige kvinner rundt et bord
• Kulturkollisjon i klasserommet
• Messel deler historien

Mer forskning. Men akademisering er et mangslungent begrep som inneholder svært mange elementer. Hvis vi ser hva som har skjedd siden høyskolereformen i 1994 da HiO og HiAk ble etablert, er det ikke tvil om at den formelle akademiske kompetansen til de ansatte har økt. Det har dels skjedd ved at ansatte har fått mulighet til å ta et hovedfag eller en master, en doktorgrad eller kunnet kvalifisere seg til førstelektor, dels ved at høyskolene har ansatt folk med høy akademisk kompetanse. Videre har forskningsinnsatsen økt, og de ansatte bruker langt mer tid til forskning nå enn de gjorde for 20 år siden. Det kan tolkes på to måter. Noen vil hevde at det har fjernet utdanningene fra praksisfeltet, andre vil påpeke at forskning har vært nødvendig for å få kunnskap om hva som skjer «der ute» og dermed har styrket kontakten med praksisfeltet. Men hva det har blitt forsket på, må da være et viktig spørsmål. Det har vi kanskje for lite kunnskap om.

Og hva betyr det egentlig at utdanningen skal være forskningsbasert? At studentene skal bli undervist i forskningsbasert kunnskap, er de fleste for. Men betyr det også at de som underviser skal ha forskningserfaring i det som undervises? Eller betyr det at studentene skal trekkes med i forskning og forskningsprosjekter? Spørsmålene er mange og temaet er stort, men jeg lar det ligge i denne omgang.

Det jeg kunne tenke meg å få høre meninger om, er hva som i løpet av disse 20 årene har skjedd i selve utdanningene, og som kan kalles akademisering. Noe vet vi. Det har for eksempel blitt flere studenter per faglig ansatt. Men utviklingen for de to høyskolene under ett, har ikke vært dramatisk. Mye skyldes trolig innstramningene på 1990-tallet, og tallene er også noe usikre. Det var også store forskjeller mellom utdanningene, forskjeller som har blitt mindre. For enkelte utdanninger har derfor økning i antall studenter pr. faglig ansatt vært mer dramatisk enn for andre.

Det har også blitt gitt mindre undervisning og mer har blitt overlatt til studentenes selvstudier, slik det har vært vanlig ved universitetene. Men hvordan spilte den såkalte Kvalitetsreformen inn på dette? Den skulle jo føre til tettere oppfølging av studentene. Studier av tidsbruken til studentene viser likevel ingen klare tendenser til endring fra 2001 til 2015. Men det er mulig det var en viss økning i tiden til selvstudier før årtusenskiftet.

Hva rammeplanene forteller. Hva kan utviklingen av rammeplanene fortelle oss? Vi har prøvd å finne spor av akademisering i rammeplanene til henholdsvis sykepleier-, allmennlærer- og sosialarbeiderutdanningene. Typiske spor kan være mindre tid til praksisundervisning, større grad av fellesemner, fellesundervisning og felles pensum og dermed en mindre integrert undervisning. Andre tegn kan være større vekt på vitenskapsteori og vitenskapelig metode og større krav til studentenes evne til evaluering, faglig refleksjon og bruk av forskning i yrkesutøvelsen. Større vekt på skriftlige oppgaver, kan vel også sies å være en form for akademisering. La oss se på sosialarbeiderutdanningene, som jeg kan mest om. De rammeplanene som ble laget på 1980-tallet, ble først endret i 1999, og de senere revisjonene innebar ingen substansiell endring.

For vernepleierutdanningen viser forskjellen mellom rammeplanen fra 1987 og den i 1999 noe som må kunne kalles en klar akademisering. Praksisdelen ble vesentlig redusert, og i det pensum de skulle ha felles med de andre helse- og sosialarbeiderutdanningene, ble det lagt vekt på at studentene skulle lære seg å beherske vitenskapsteori og forskningsmetoder. Nødvendigheten av teoretisk fagkunnskap ble i det hele tatt understreket på en helt annen måte.

Utviklingen var ikke like klar for barnevernspedagogutdanningen. Praksisandelen ble til og med økt i 1999, men det må sees i sammenheng med at kravet om forpraksis ble opphevet i 1994. Alt i rammeplanen fra 1982 var nødvendigheten av teoretisk kunnskap og evne til å reflektere vektlagt. Forskningsmetoder og vitenskapsteori var nevnt som emner i planen, men dette var verken satt opp som målsettinger eller det var angitt hvor mye tid som skulle brukes på temaene. Det ble gjort i 1999, og det ble også innført en obligatorisk fordypningsoppgave (bacheloroppgave).

Endringene var minst for sosionomutdanningen. I rammeplanen fra 1983 var det lagt ganske stor vekt på studentenes evne til å vurdere forskningsresultater, evne til selv kritisk kunne evaluere eget arbeid og kjennskap til vitenskapsteori og vitenskapelige begreper. Endringene i 1999 var dermed ikke så gjennomgripende, men også her ble det innført en obligatorisk fordypningsoppgave. Men heller ikke dette hadde vært ukjent i utdanningen tidligere.

Det var altså store forskjeller på de tre utdanningene. Det mest iøynefallende er at de ble likere, at den minst teoretiske og «akademiske» nærmet seg den utdanningen med lengst teoretiske tradisjoner. Men rammeplanene sier sikkert ikke alt. Utdanningene forandret seg uavhengig av rammeplanrevisjonene. Det vil jeg gjerne vite mer om. I det hele tatt vil jeg gjerne ha mange kommentarer, utfyllende erfaringer og korrigerende opplysninger. Til og med de som mener spørsmålene er helt feil stilt vil jeg høre fra. Vær så god!

Innlegget er først publisert på bloggen «Rom for historien, En møteplass for HiOAs historie».

Andre blogginnlegg samme sted:

• Hvorfor skrive HiOAs historie
• En region to høgskoler
• Å løfte seg selv etter håret - forskning ved HiO og HiAk
• Lærerutdanningen og kulturkollisjoner
• Fem staselige kvinner rundt et bord