Fem staselige kvinner rundt et bord

Fem staselige kvinner rundt et bord. Tiden er rett etter forrige århundreskiftet, året er 1904. Det er ingen tilfeldig sammenkomst som er foreviget. På bordet ligger det protokoller og papirer, beslutninger skal tas, vedtak fattes og føres inn i protokollen. Anledningen er det første styremøtet i Norske Kvinners Nasjonalråd (NKN).

De som sitter rundt dette bordet i det som framstår som et solid borgerlig hjem, er de viktigste skikkelsene i norsk kvinnesak, de som sto i spissen for kvinnenes stemmerett og for å gjøre kvinnene til fullverdige borgere. Fra venstre sitter Karen Grude Koht, Fredrikke Marie Qvam, Gina Krog, Betzy Kjelsberg og Katti Anker Møller.

Men hva har disse kvinnene å gjøre med HiOAs historie? Ganske mye, viser det seg. Etableringen av mange av de utdanningene som nå er en del av høyskolen, var uløselig knyttet til kvinnesaksbevegelsen i tiden rundt det forrige århundreskiftet.

Kampen for å bli en fullverdig borger, for å bli en medborger, dreide seg ikke bare om politiske rettigheter som stemmeretten. Mulighet for en utdanning og kanskje også et yrke, i det minste hvis du var ugift, var også en del av kampen for kvinnenes rettigheter.

Gjennom sanitetsforeningen hadde Karen Grude Koht, Fredrikke Marie Qvam og Gina Krog før århundreskiftet vært med på å etablere en av de første sykepleierutdanningene i landet, en utdanning som senere delvis ble videreført i Statens sykepleierskole og som nå er en del av sykepleierutdanningen i Pilestredet. Koht og Qvam var også sammen med Betzy Kjelsberg og Katti Anker Møller blant initiativtakerne til Hustellærerindeskolen på Stabæk, som startet opp i 1909 og i dag er del av yrksfaglærerutdanningen på Kjeller. NKN sto selv bak opprettelsen av de «Sociale kurser for kvinder» i 1920 som etter hvert ble en del av sosionomutdanningen ved HiOA.

I tillegg var Karen Grude Koht en betydningsfull lærer på Den kvindelige Industriskole i Christiania, en skole opprettet alt i 1875 for å gi ugifte kvinner en mulighet til å lære seg sying, veving og annet håndarbeid for å kunne forsørge seg selv. Skolen var opphavet til formingslærerutdanningen i Oslo og er i dag ved Institutt for estetiske fag. Betzy Kjelsberg var på sin side engasjert i kampen for gi autorisasjon til sykegymnastene, eller fysioterapeutene som de kalles i dag. Katti Anker Møller gjorde en stor innsats for å videreutvikle og reformere den aller eldste av høyskolens utdanninger, jordmorutdanningen, som i 2018 kan feire 200 år.

Andre kvinnesakskvinner kunne vært nevnt. Det handlet om å gi kvinner en mulighet til å få kunnskaper og kanskje til å forsørge seg selv, til syvende og sist å kunne bli samfunnsborgere. Men nærheten til kvinnesaksbevegelsen kunne samtidig oppfattes som en belastning. Da Den kvindelige Industriskolen ble etablert, måtte initiativtakerne forsikre omverden om at skolen «har intet med Nutidens saakaldte ‘kvindelig Emancipation’ at skaffe».

Det var et kjønnet utdanningssystem som vokste fram, et system som både bekreftet og skapte forestillinger om kvinners og menns oppgaver og roller. Guttene begynte på de tekniske skolene og kvinnene begynte på sykepleier- og sykegymnastutdanninger eller på husstell- og husflidskoler.

Det var ugifte kvinner som skulle få anledning til utdanning og det for oppgaver som ble ansett som spesielt egnet for kvinner, ofte som en videreføring av en idealisert oppgavefordeling i hjemmet. Kvinners vei ut i yrkeslivet var styrt av det historiker Gro Hagemann har karakterisert som et familieprinsipp, det vil si at ugifte kvinner som ikke hadde noen til å forsørge seg, kunne ta utdanning og arbeid. Ved giftemål var det forutsatt at de gikk tilbake til hjemmet. Lønna var også lavere enn menns, det var ikke meningen at det skulle være mulig å forsørge andre med en slik inntekt.

Men skolene som var forbeholdt kvinner, innebar samtidig et brudd med en konvensjonell forståelse av kvinners plass. Yrkesrettet utdanning for kvinner var et viktig skritt ut i en offentlig verden, på en vei mot økt selvbestemmelse og råderett over egne liv.

Lærerutdanningen var, eller rettere sagt ble, et unntak fra det kjønnsdelte skolesystemet. Den var lenge forbeholdt menn, men ble åpnet for kvinner i 1902. Det skal vi fortelle om annen gang.

Bildet av disse fem staselige kvinnene er altså et bilde av fem kvinner som alle spilte en vesentlig rolle i formingen av dagens HiOA. Utdanning og kvinnesak hang nøye sammen den gang, kanskje er en slik sammenheng viktig i dag også?

(Innlegget er også publisert på Messels blogg Rom for historien).

Les også: Hvorfor skrive HiOAs historie

Kilder:

Bugge, A., Engelstad, H. & Kvaal, V. (red.). (1950). Statens kvinnelige Industriskole 1875-1950. Oslo: Aschehoug.

Hagemann, G. (2014). Kvinner – annenrangs borgere. Nytt Norsk Tidsskrift, 31(2).

Nossum, I. J. Stabekk i våre hjerter. Oslo (1999) Yrkeslitteratur AS.