Dag Rune Olsen, rektor ved Universitetet i Bergen. Foto: Siri Øverland Eriksen
Dag Rune Olsen, rektor ved Universitetet i Bergen. Foto: Siri Øverland Eriksen

Tiltak mot midlertidighet virker, selv i akademia

Midlertidighet. Universiteter og høgskoler har lenge slitt med den omfattende og unødvendige bruken av midlertidige stillinger. Skiftende regjeringer har pålagt sektoren å rydde opp, men resultatene har stort sett uteblitt.

Publisert   Sist oppdatert

En vesentlig andel av forskningen vår finansieres gjennom eksterne og tidsavgrensede prosjektmidler. Men som Kari Sollien, leder i Akademikerne, sier til nettavisen Khrono så betyr jo ikke det at også ansettelsene må være tidsavgrenset. Frittstående forskningsinstitutter som Sintef og Norce er fullstendig avhengig av løpende prosjektfinansiering, og det uten særlig grad av midlertidighet.

Både ved Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen er eksempelvis tidsavgrenset, ekstern prosjektfinansiering begrenset til rundt 20 prosent av totalbudsjettet, og 8 prosent ved Høgskolen på Vestlandet. Resten er en rimelig trygg og forutsigbar basisfinansiering fra Stortinget. Det burde dermed medføre en relativt begrenset finansiell risiko å ansette medarbeidere fast, selv om de er knyttet til eksternt finansierte forskningsprosjekter.

Det burde dermed medføre en relativt begrenset finansiell risiko å ansette medarbeidere fast, selv om de er knyttet til eksternt finansierte forskningsprosjekter.
Dag Rune Olsen
Rektor, UiB

Ved Universitetet i Bergen tilsettes nå alle eksternt finansierte forskere fast dersom prosjektperioden er to år eller mer. Sveinung Rotevatn, daværende stortingsrepresentant, tok i Dagsavisen i 2014 til orde for å skrote den såkalte fireårsregelen og begrense midlertidig tilsetting oppad til to år.

Ved Universitetet i Bergen har ny praksis medført at antall midlertidige ansatte forskere er redusert med 15 prosent fra 2017 til 2018. Dette er årsverk i stillingskodene 1108, 1109, 1110 og 1183. De utgjorde 210 årsverk på UiB i 2018.

Fortsatt har vi mange midlertidig ansatte forskere. Disse skulle vi gjerne tilbudt fast ansettelse, men her stopper lovverket oss ved å kreve at stillingene ikke kan omgjøres til faste, men må lyses ut. Derfor tar det også tid å redusere midlertidigheten.

Fast tilsetting, men finansiert over tidsavgrensede prosjektmidler forutsetter en arbeidsgiver som tar aktivt del i innhenting av prosjektmidler. Det nytter ikke å overlate ansvaret for dette til den enkelte ansatte. Og det må budsjetteres under usikkerhet om fremtidige prosjektfinansiering. For en del ledere på instituttnivå representerer dette en ny måte å arbeide på og opplevelsen av et enda større ansvar. Det ansvaret må vi imidlertid ta.

Selv om vi fortsatt har mye arbeid foran oss var det en hyggelig anerkjennelse da statsråd Iselin Nybø roste Universitetet i Bergen under Kontaktkonferansen 15. januar for arbeidet med midlertidighet. Det motiverer for å forsterke innsatsen mot unødvendig midlertidighet.