13 akademikere mot Carl I. Hagen

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

På vegne av sine forskningsinstitutter og universiteter har 13 direktører og rektorer alliert seg for å gjøre Carl I. Hagen oppmerksom på «Tre uomtvistelige fakta om klimaendringer» og advare mot å ta tvileren Hagen på alvor (Aftenposten, 29.11.2020).

Innlegget gir assosiasjoner til de 100 tyske forskerne/forfatterne som på 1930-tallet skrev en hel bok der de forsøkte å tilbakevise forskningen til Albert Einstein (1879-1955). Boka var et klart politisk motivert akademisk overtramp mot en kollega.

Ved å irettesette Hagen tar de 13 representantene også implisitt avstand fra forskerkolleger som er kritiske til klimavitenskapen og som politikeren Hagen velger å stole på – noe han er i sin fulle rett til å gjøre. Dermed blir det de 13 skriver et dobbelt overtramp. Forskere skal ikke bestemme hvilke forskere andre skal lytte til og de skal heller ikke forsøke å diktere politikere. Forskere skal legge fram vitenskapelige arbeider som politikere står fritt til å velge å lytte til eller ei. For at politikere skal kunne ta kloke beslutninger på vegne av oss alle, må usikkerheter og mulige svakheter komme fram.

Det er ekstra viktig å opplyse om svakhetene i forskningen når temaet angår alt og alle – slik klimaet gjør. At de 13 lederne for forskningsinstitutter og universtiter unnlater å gjøre det, er oppsiktsvekkende ettersom klimavitenskapen er ung og særs kompleks (på linje med det å forstå kroppen vår?). Hvis de 13 hadde forholdt seg til de vitenskapelige arbeidene som ligger til grunn for de politiske anbefalingene, ville de måtte inkludere mange faglige reservasjoner som legitimerer politikeren Hagen sin rett til å tvile. Men den retten ønsker de 13 å frata ham.

Det er ellers besynderlig at de 13 må se til politikeren Hagen for å finne noen som tviler på klimaforskningen når det burde være flust av dem i egne rekker. Uten tvilerne er forskningen nemlig på et blindspor. Vekst i kunnskap er avhengig av den radikale tvilen, og den skal også ramme en selv. Selvkritikk er viktig, men ikke avgjørende. Man kan få hjelp av kollegaer som ønsker å bidra til å rette opp feil. Historien lærer oss at fundamentale feil kan befinne seg hvor som helst (jf. Einsteins oppgjør med Newtons teori for gravitasjon). Driver man med forskning må man derfor være budd på overraskelser. De 13 lederne av akademiske institutter, derav to universitetsrektorer (!), kan derfor ikke opptre slik de gjør fordi hvem tør opptre som kritikere når deres sjefer turer fram på denne måten?

Krenkelser og meningsmangfold

Asle Toje langer ut mot akademia: — Driver ikke lenger med vitenskap

De 13 kunne tatt lærdom av den katolske kirka som opprettet universitetene i middelalderen for å beskytte den frie tenkningen. Dette fristedet har lenge vært truet av politikerne som styrer universitetene som en hvilken som helst statlig institusjon/bedrift. Denne eksterne kontrollen har akademikerne lært seg å leve (på et vis), men innlegget til de 13 er et angrep på den frie tanken fra innsiden. Det er derfor langt mer alvorlig. Akademikerne har ennå ikke utviklet immunitet mot noe slikt.

Einstein fant et fristed ved å emigrere til USA (1933). Det kan ikke alle våre akademikere gjøre, men noen av de beste har gjort det og flere vil trolig følge etter med mindre deres sjefer stiller opp for dem og beskytter deres rett til å utfordre det «alle» er enige om. Slik Galileo Galilei (1564- 1642) også gjorde og med det oppfant den vitenskapelige metoden. Den ble positivt mottatt av den katolske kirka, selv om den ikke satte pris at alt Galilei la frem.

Ny kunnskap (i stedet for mer kunnskap om det vi vet noe om) kan være slitsomt å forholde seg til for alle, inkludert de som bidrar til den (ref. Kopernikus, Kepler, Newton, Einstein, Planck og Schrödinger). Derfor er det ikke bare ønskelig, men helt avgjørende at lederne innen akademia hegner om forskere som evner å tenke radikalt annerledes. Det gjør ikke de 13 lederne. De kommer i stedet med uforbeholden støtte til en politikk Hagen er uenig i, men en slik stillingtaken er i strid med vitenskapens fundament. Det er derfor grunn til å spørre om motivet bak innlegget.

Uansett, innlegget til de 13 viser at Asle Toje er inne på noe når han i Khrono 3. desember hevder at akademia ikke lengre driver med vitenskap fordi man er blitt fanget av ideologiske strømninger som gjør det altfor ubehagelig å være kritisk og å tenke annerledes. Skal man få endret på dette plagsomme arbeidsmiljøet, må det komme andre signaler fra toppen enn det de 13 gir uttrykk for sitt innlegg. 13 mot én (ikke-forsker) er dessuten feigt, og er et overtramp i seg selv.