Ytringsrommet må beskyttes

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Et levende demokrati og kunnskapssamfunn er avhengig av et levende offentlig ordskifte. Når hatefulle ytringer og trusler gjør at deltagere trekker seg tilbake fra politikk og den offentlige debatten, er resultatet en langsom undergraving av demokratiet. Politikere erfarer dette som et økende problem. Journalister, eksperter og flere av universitetets fremste formidlere erfarer det samme. Khronos intervju med Alexander H. Sandtorv er et nylig eksempel.

Vi kommer som samfunn i et uføre dersom belastningen med å engasjere seg i samfunnets spørsmål blir for store. Med nye kommunikasjonsformer, og det som fortoner seg som en mer polarisert debatt, har det har ikke blitt lettere. Vi har lenge latt oss forferde over kommentatorfeltenes ofte nedrige og hatefulle ytringer. Denne utviklingen, med opphav i sosiale medier, smitter over til annen kommunikasjon. I en spørreundersøkelse blant 1700 lokalpolitikere kom det frem at lokalpolitikere som har vært utsatt for hat og trusler, ikke sjelden vurderer å trekke seg fra politisk arbeid. Det er alvorlig.

Vi vet at mange av våre forskere også utsettes for hets. Flere velger hemmelige telefonnumre, avstår fra sosiale medier og gruer seg til å åpne innboksen. Polariseringen er betydelig i temaer som klima og miljø og mangfold. Ytringer de utsettes for er ofte preget av usaklighet og personangrep. Også forskere som engasjerer seg innen felt som er langt mindre omstridt opplever det samme.

Som professor Tore Bjørgo påpeker i Aftenposten må politiet agere når loven brytes. De må ta trusler alvorlig. Det som er i grenseland og som vi ikke kan forvente er politisaker må også møtes. Her må redaktører og ledere i media og i politikken ta ansvar. Det samme må vi som ledere i et kunnskaps- og utdanningssystem. Det kreves innsats i hele skolesystemet, ikke minst innen høyere utdanning.

I universitet og høgskole-sektoren er det åpenbart at vi må støtte den enkelte når det står på som værst. Støtte betyr ikke nødvendigvis enighet om sak. Støtte betyr å støtte retten til ytring, og hjelpe den enkelte ved behov. Utover det akutte, må vi evne å utvikle trygge og gode lokale arbeidsmiljø hvor vi kollektivt bidrar til at folk engasjerer seg i samfunnsdebattene og ytrer seg.

Meningsbrytning, konstruktiv kritikk og fri kunnskapsdannelse er en del av både universitetets og demokratiets «DNA». Demokratiet fordrer en kritisk tenkende befolkning og en liberal ytringskultur. Vi må som mennesker og samfunn tåle å stå i uenighet. Derfor er en av universitetenes kjerneoppgaver nettopp å utdanne kritisk tenkende studenter. Det betyr å bli eksponert for og diskutere teorier og ideer som man er dypt uenig i. Det betyr å lære å argumentere og diskutere, fremfor uten videre å avvise motargument og motstander. Studentene og ansatte skal ikke skjermes, men inkluderes i krevende spørsmål, i et meningsmangfold og i vanskelige diskusjoner som de uansett vil møte utenfor campus.

Ytringsfriheten er lett å forsvare når den verner uttalelser man selv støtter. Men det kan fort bli langt mer krevende når den verner uttalelser man er rykende uenig i. Det er like fullt nødvendig å tåle dette ubehaget. Men det er selvsagt også slik at ingen ansatte kan ytre seg i strid med loven, eller drive etisk uakseptabel forskning. Men der går også grensene.

Paradoksalt nok krever utviklingen at vi gjør det motsatte av det som kan virke enkelt. Vi kan ikke svare med å låse oss inne, med å redusere engasjementet med samfunnet forøvrig. Vi må snarere intensivere arbeidet for å sikre en åpen og opplyst debatt og reell meningsutveksling. Vi bør samtidig alltid oppmuntre til en balansert og respektfull debatt; en debatt hvor folk tør ytre seg og våger å engasjere seg uten frykt for hets og represalier.