Forsker skjuler telefon­nummer og stenger sosiale medie-kontoer: — Jeg har fått nok

— Særlig det siste året har jeg opplevd at trykket rundt min person har økt betraktelig. Alt fra ubehagelig oppmerksomhet på e-post og Facebook til telefonsamtaler. Etter å ha tatt en runde med meg selv, bestemte jeg meg for å ta grep. Jeg fikk nok.

Begeret rant over for Alexander Sandtorv i forrige uke. Førsteamanuensisen i organisk kjemi ved Universitetet i Oslo (UiO) bestemte seg for å kontakte Telenor for å skjule telefonnummeret sitt og han bestemte seg for å lukke sine sosiale medier-kontoer.

Og det er synd, mener Sandtorv. For han ønsker å være en forsker som byr på seg selv. En som er synlig i media, både med forskning og med sin personlighet.

— Om det er et stort tap for allmennheten at jeg gjør meg mindre tilgjengelig, vet jeg ikke, men det oppleves som et tap for meg.

I en rekke Twitter-meldinger ga han uttrykk for hvorfor han nå valgte å bli mindre synlig på sosiale medier.

Les også: Kierulf: «Alle - også forskere - har politisk ytringsfrihet til å uttale seg om det de vil»

Fortalte om mobbing

For å forstå hvorfor det ble for mye for Sandtorv, må vi skru klokken et par år tilbake. I august 2018 ble han ansatt som førsteamanuensis i organisk kjemi ved UiO. Gjennom studietida hadde han vært usikker på om en akademisk karrière var rett valg for ham, men da valget endelig ble tatt ønsket han å være noe annerledes. Noe annet enn en naturviter som Sandtorv mener ofte kan være en «robotaktig tallknuser».

— Jeg ønsket at forskningsformidlingen skulle være personlig. At jeg kan være på TV 2 i det ene øyeblikket og ikke få sove i det neste. At jeg er forsker og førsteamanuensis og går på butikken og på stranda.

Han ønsket å by på seg selv, og stilte villig opp i aviser, TV og radio. Før jul deltok han i NRK-podkasten «Usagt», der han fortalte om den systematiske mobbingen han ble utsatt for som ungdom.

— Jeg har en viss bagasje, som jeg ikke skammer meg over, og særlig overfor studenter mener jeg at det er viktig at vi som forskere også fremstår som mennesker. Det var skummelt i starten, men jeg fikk en overveldende respons fra studentene.

Les også: Bør man være forsiktig med å bruke professortittelen når man uttaler seg i media?

Ønsker en debatt

Men å gi av seg selv har en pris. Det har det siste året vist ham.

Oppmerksomheten har ført til en stadig større belastning på hans private sfære. Telefonsamtaler fra folk han ikke kjenner, med spørsmål eller argumenter som skal bevise ham feil, til andre som ikke er «helt vel bevarte».

— Ofte er det ikke ubehagelig, men det er enkeltpersoner der kontakten er direkte ekkelt. Jeg forsøker å legge på så fort som mulig, og blokkere personer fra e-post og Facebook, men som forsker og gruppeleder er man avhengig av å være tilgjengelig.

Poenget hans med Twitter-meldingene var å løfte en debatt han mener bør tas i sektoren. Han er nemlig bekymret for tingenes tilstand.

— Vi ønsker selvfølgelig at forskerne skal være uredde og tydelige, kanskje mer nå enn noen gang, men akkurat hvilke konsekvenser det får for forskeren har jeg ikke lest noe om, eller hørt noe om.

Han ønsker større bevissthet, slik at forskerne opplever at det er et apparat og rutiner rundt seg.

— Vi bor nok i et samfunn hvor det er helt forventet at du må tåle en viss ubehag hvis du er en tydelig forsker. Det i seg selv mener jeg er ganske sjokkerende.

• Les også: «Vi har et forbannet ansvar og en plikt til å sørge for en sivilisert debatt»

Mange har det verre

I en av Twitter-meldingene skriver Sandtorv at han har det som «en dans på roser» sammenlignet med mange kolleger. Særlig peker han på behandlingen kolleger som er synlige i klima-debatter.

— Også mange kvinnelige forskere får mye personlig oppmerksomhet, sier Sandtorv.

En som tidligere har snakket ut om forskerhets, er Ingrid Agathe Bay-Larsen. Hun jobber ved Nordlandsforskning, og er medlem av den Nasjonale forskningsetiske komite for naturvitenskap og teknologi (NENT).

I en NRK-artikkel om havforskere som ble beskyldt for å være kjøpt og betalt av oppdrettsnæringen, sa hun at hun frykter at all forskerhetsen kan føre til at forskerne vegrer seg for å delta i den offentlige debatten

— Det er det verste som kan skje. Hvis det er noe vi trenger i dag, så er det folk som kan delta i et offentlig ordskifte om de store samfunnsutfordringene våre, og som forstår seg på hvordan påstander bygges opp, og har kunnskap nok til å mene noe om kvaliteten på det vi sier, sa hun til statskanalen.

Sandtorv mener selv at han var ganske naiv da han begynte med forskningsformidling.

— Finnes det en løsning på problemet du skisserer?

— Jeg tror det er umulig å unngå. Vi lever i et samfunn som er så polarisert at det er vanskelig å unngå den typen ubehageligheter. Det mener jeg er helt krise. Vi trenger en stor debatt om hva slags type samfunn vi skal være, sier Sandtorv.