Vil ha afrikanske sentre for fremragende forskning og debatt om koloniarven

Brussel (Khrono): — Om du vil gå bort fra en utvikling preget av donorenes agenda må du styrke kapasiteten ved universitetene.

Peter Maassen stanser opp et øyeblikk før han fortsetter:

— I de fleste afrikanske land finner du mer enn 90 prosent av all forskningsproduksjon ved universitetene, næringslivet har praktisk talt ingen forskningskapasitet, forskningsinstitutter har du stort sett ikke. Så om du vil styrke afrikanske lands mulighet til å bli likeverdige partnere, må du styrke universitetene og se på hvordan de kan bli mindre avhengige av prosjekter finansiert av organisasjoner som Norad.

Maassen er professor ved Institutt for pedagogikk ved Universitetet i Oslo (UiO), og tilknyttet Stellenbosch University i Sør-Afrika. Når han snakker med Khrono er det med blikket rettet mot det kommende toppmøtet mellom Den afrikanske union (AU) og Den europeiske union (EU) i februar. Der ligger blant annet forskningssamarbeid på forhandlingsbordet.

— Jeg er veldig spent på om man blir enige om forsknings- og innovasjonsdelen i en ny avtale, sier Maassen.

Sentralt i utvekslingsprogram

Maassen har de siste årene spilt en sentral rolle i et arbeid for universitetstnettverket The Guild, for å styrke samarbeidet mellom europeiske og afrikanske universiteter. Han sier det har skjedd mye siden nettverket ble startet av UiO og andre forskningsintensive universiteter i Europa tilbake i 2016.

Da de sammen med ARUA, et nettverk av 16 universiteter i 10 afrikanske land, hadde et første møte med representanter for EU-kommisjonen i 2018 fikk de klar beskjed: Høyere utdanning og forskning var ikke prioritert i samarbeid med afrikanske land.

Fire år senere ligger det som sagt på forhandlingsbordet under toppmøte mellom AU og EU.

Det har samtidig gått fra marginalt til sentralt i ulike EU-programmer, sier Maassen. Som eksempel viser han til utvekslingsprogrammet Erasmus+, der Afrika sør for Sahara ifølge Maassen har gått fra å være lavt prioritert til å bli en sentral region i det nye programmet, som startet i fjor.

— Nesten 30 prosent av Erasmus+-budsjettet for samarbeid med regioner utenfor Europa er nå øremerket samarbeid med Afrika sør for Sahara, det er en utrolig endring, sier han.

Flere har blikket mot forskningsområdet

Han mener en kan se noe av det samme skiftet i rammeprogrammene for forskning og innovasjon, og viser til at det i rammeprogrammet Horisont Europa er øremerket 350 millioner euro til samarbeid med afrikanske forskere i 2021-22.

— Dette har skjedd over en kort periode, det henger også sammen med at Ursula von der Leyen som ny leder av kommisjonen antydet at samarbeid med Afrika var et prioriteringsområde for henne, i det er forskning og utdanning blitt fremhevet fra relativt marginalt til et sentralt område.

Det er ikke bare EU som har blikket rettet mot universitetene i verdensdelen. Maassen beskriver en global konkurranse der stormaktene ser mot Afrika, også på forskningsområdet.

— Det er mange store land, Russland, Kina, India og USA, som i likhet med EU har prioritert forskning som en del av samarbeidet, sier han.

The Guild har tidligere bedt EU om å bla opp for å styrke afrikanske universiteter.

• Les intervju med UiO-rektor Svein Stølen: Ber EU om å brukes milliarder for å styrke afrikanske universiteter

Vil ha sentre for fremragende forskning

I forkant av toppmøtet i februar slo The Guild og ARUA nylig i bordet med et knippe anbefalinger, som innspill til forhandlingene mellom AU og EU.

Hovedgrepet er ifølge Maassen investering i «clusters of excellence», afrikanske sentre for fremragende forskning.

I tillegg kommer blant annet forslag for å styrke afrikanske systemer for forskning, innovasjon og høyere utdanning ved å styrke båndene mellom universitetssektoren, offentlige myndigheter og privat sektor, samt etablering av bærekraftig finansiering av forskning og innovasjon, i form av en panafrikansk ordning for forskningsfinansiering.

De ber også om støtte til utvikling av forskningsinfrastruktur i verdensklasse.

I tillegg tar de til orde for en «kritisk debatt og refleksjon over koloniarven og hvordan universitetene og vitenskapen står i gjeld til kolonialisme og postkoloniale strukturer, for å endre forskningskulturen og utdanningstilbudet».

Finansiert av donorer

Så hvordan sikre at et samarbeid mellom Europa og Afrika ikke bare sementerer eksisterende maktforhold?

— Det er klart at forhandlinger mellom AU og EU ikke er veldig lett, historien preger samarbeidet. Så hvordan sikre et likeverdig strategisk partnerskap, i stedet for et samarbeid preget av historie og en utviklingshjelpsagenda? Et element er å styrke afrikanske universiteter på en måtes som gjør dem mindre avhengige av internasjonalt samarbeid og for eksempel kan utvikle vaksiner langt mer selvstendig enn de klarer for øyeblikket, sier Maassen.

I et notat fra 2020, som har vært sentralt i universitetsnettverkets arbeid med å utvikle forskningssamarbeid mellom Europa og Afrika, skriver Maassen at de fleste afrikanske universiteter får en stor del av sitt forskningsbudsjett i form av øremerket prosjektfinansiering fra donorer i nord.

Maassen mener en må bort fra en finansiering som gir donorene makt til å definere hva det skal forskes på.

— Forskning har aldri vært viktig i utviklingsagendaer for Afrika, det har alltid vært fokus på utviklingssamarbeid i stedet for likeverdig samarbeid. Det har ført til at forskningsaktiviteter er blitt finansiert av donorer som Norad, ikke av forskningsråd. Det har også ført til at universitetene er mye mer drevet av kortsiktige agendaer, anvendt forskning og konsulentarbeid, enn at man har klart å utvikle en grunnforskningskapasitet.

Han legger til at det er unntak og peker på Sør-Afrika som et land med en sterk grunnforskningskapasitet.

Overgangen til åpen publisering

I notatet peker også professoren ved UiO på at det i prosjektfinansiering fra donorer i nord er generelt få initiativer for forskningspublisering, det kommer ikke med krav om å publisere i fagfellevurderte tidsskrifter.

Han peker samtidig på en økning i forskningsproduksjon ved afrikanske universiteter. Men ifølge Maassen kommer en betydelig del av økningen i form av forskningsartikler skrevet sammen med forskere utenfor kontinentet.

Globalt dominerer forskere ved europeiske, nordamerikanske og kinesiske universiteter forskningslitteraturen. Så hvordan endre det? I en tid da det kreves at mer av forskningen skal publiseres med åpen tilgang og ledende tidsskrifter krever titusener for å publisere åpent?

Debatt

Europa må bidra til å sikre sterke og uavhengige universiteter i Afrika

I fjor skrev Khrono om en upublisert studie som viste at de 40 tidsskriftene med høyest innflytelsesfaktor innen økologi hadde en gjennomsnittlig publiseringsavgift (APC) på 3.150 amerikanske dollar, mer enn 27.000 norske kroner, for en eneste forskningsartikkel.

— Afrikanske forskere har ikke råd til å betale dette selv, siden lønningene er lave sammenlignet med industriland, sa Addisu Mekonnen ved Universitetet i Bahir Dar i Etiopia til Khrono og viste til en gjennomsnittlig månedslønn for en nyansatt professor på 365 dollar i Etiopia.

Publiseringen har økt

Så hvordan møte det?

Maassen peker på at selv om afrikanske universiteters andel av verdens forskningsproduksjon fortsatt er relativt liten, har den økt i en tid preget av voldsom vekst i kinesisk forskningsproduksjon, mens heller ikke europeisk eller nordamerikansk forskningsproduksjon har gått tilbake.

— At Afrika i denne perioden øker sin andel av forskningsproduksjonen er veldig imponerende. Men det er store utfordringer, en av dem er open access. Hvordan kan man sørge for at det ikke bare er noen få velfinansierte universiteter og forskere i Afrika, da spesielt i Sør-Afrika, som har tilgang til forskningspublikasjoner og data, men at det blir en del av virkeligheten for afrikanske universiteter?

Professoren mener den europeiske tilnærmingen er mer åpen for å bidra til å sikre dette enn det han betegner som en mer markeds- og konkurranseorientert nordamerikansk tilnærming og en mer kontrollorientert kinesisk tilnærming.

Allianser mellom universiteter

Problemet for mange afrikanske universiteter er ikke bare manglende investering, men hvor pengene kommer fra og hvordan de øremerkes, sier Maassen.

Han viser Makerere University i Kampala, det eldste og største universitetet i Uganda og et av de høyest rangerte universitetene i Afrika.

— Forskningsbudsjettet deres er like stort som forskningsbudsjettet til Universitetet i Cape Town, som er et av Afrikas mest fremragende forskningsuniversiteter. I Cape Town kommer forskningsmidlene fra det sørafrikanske forskningsrådet og programmer som Horisont 2020. Som i Norge er det konkurransearenaer hvor forskerne kan søke om midler. I Makerere kommer finansieringen av prosjekter gjennom forhandlinger mellom donorer og universitetsledere, eller individuelle forskere, uten konkurranse eller kvalitetskontroll. Det er en ond sirkel hvor det investeres penger fra utviklingsbudsjetter, uten kvalitetskontroll eller utvikling av kapasitet. Når prosjektet er ferdig er finansieringen over.

les også

Må bruke en halv årslønn for å publisere en artikkel med åpen tilgang

I stedet for å satse på noen utvalgte sterke universiteter, sier Maassen at ARUA og The Guild foreslår at de sterkeste universitetene inviteres til å utvikle allianser med universiteter som ikke har kommet like langt, med økonomisk støtte fra afrikanske myndigheter, EU-kommisjonen og organisasjoner som Norad.

— Alliansene kan bidra til å styrke forskningen og generere vitenskapelig kapasitet ved disse universitetene, det kan også bidra til karrieremuligheter for unge forskere og føre til mindre hjerneflukt.

Han legger til at AU og EU må bli enige om noen kjerneområder, der investeringer er viktig for afrikanske land.

— Det er noen områder hvor man allerede er blitt enig i forhandlinger mellom EU og EU, som står sentralt i forskningssamarbeidet. En må investere midler på sånn måte at det virkelig styrker kapasiteten i Afrika og i samarbeidet mellom Afrika og Europa.

Vil ha debatt om koloniarven

— Dere vil ha kritisk debatt og refleksjon om koloniarven, og skriver at en må endre forskningskulturen. Hva betyr det i praksis?

— For mange afrikanske universiteter som har utviklet en forskningskapasitet, er en stor del av kapasiteten preget av samarbeid med forskere i nord. I mange tidligere kolonier domineres en stor del av forskningen av de tidligere kolonimaktene.

Som eksempel viser Maassen til samarbeid mellom franske forskere og forskere i franskspråklige land i Afrika. Du har fortsatt en situasjon der franske forskere og forvaltningsorganer, legger mye av premissene, sier han og peker på forskningspubliseringen.

— Mange afrikanske forskere er med, men ikke nødvendigvis som førsteforfatter. Man ser det samme i Storbritannia, der forskningsrådet har inngått nye strategiske avtaler med Afrika etter brexit. En stor del av forskningsmidlene går i praksis går til forskere i Storbritannia.

Han understreker at det ikke betyr at denne forskningen er uten verdi.

— Men om man skal gå i retning likeverdige samarbeid må man gå bort fra tradisjonelle samarbeidsstrukturer mellom universiteter i afrikanske land og tidligere koloniherrer.

les også

Forskere i nord dominerer forskning om sør: — Det blir veldig navlebeskuende

Han viser til Eduardo Mondlane University i Maputo i Mosambik.

— Ved det medisinske fakultetet har forskningpubliseringen økt mye, men det er i stor grad forskere fra nord som er førsteforfattere, forskere i Mosambik er med, men det usikkert hvor mye de profitterer på det, hvor mye de kan bygge egen kapasitet og egen forskergruppe.

Vil stimulere karrieremuligheter

Opp mot dette setter Maassen pilotprosjektet ARISE, lansert i desember 2o20, med 25 millioner euro i potten.

—Det er basert på det europeiske forskningsrådet ERC, ledet og implementert av afrikanske aktører, men finansiert av EU-kommisjonen, for å stimulere karrieremuligheter for unge forskere i Afrika. Det er et program for å finansiere 40 unge afrikanske forskere. De må jobbe i Afrika og kan bruke prosjektmidler til å bygge opp et eget team ved et afrikansk universitet eller forskningsinstitutt. Det er ingen krav om samarbeid med Europa, ingen krav om at en del av forskningsteamet må være i Europa.

Det er ment å styrke karrieremulighetene for unge afrikanske forskere i Afrika, sier Maassen og fortsetter:

— Det er et eksempel på hvordan man kan gå bort fra en tradisjon hvor man forventer at det først og fremst er tidligere kolonimakter som kontrollerer agendaen og får mest profitt fra forskningssamarbeid med Afrika.