Forskere i nord dominerer forskning om sør: — Det blir veldig navlebeskuende

Brussel (Khrono): Det meste av forskningen på utvikling og utviklingspolitikk i det globale sør gjøres ikke av forskere som bor og jobber der, den gjøres av forskere ved universiteter i det globale nord.

Det viser en fersk studie publisert i tidsskriftet Applied Economics Letters. Studien ser på hvordan forskere fra utviklingsland er representert på tre forskningsområder: Presentasjoner på konferanser, forskningsartikler og siteringer.

På alle disse områdene dominerer forskere ved universiteter i nord.

Det er dessuten ikke noe som tyder på at det har bedret seg over tid, slår de fast.

16 prosent skrever av forskere i sør

Ifølge Nature, som også har omtalt den, omfatter studien en analyse av 24.894 artikler som er publisert i 20 høyprofilerte utviklingstidsskrifter i perioden 1990-2019. Figuren under viser hvor forfatterne kom fra.

Nær tre av fire artikler — 73 prosent — er skrevet av forskere ved universiteter i nord. Bare 16 prosent er skrevet av forskere ved universiteter i sør, mens 11 prosent er skrevet av forskere i både nord og sør.

Men dette er bare en del av bildet.

De har også sett spesielt på artikler som spesifikt handler om land eller regioner i sør, dette gjelder ifølge Nature 15.117 artikler.

Så hvem har skrevet disse?

Også her dominerer forskere i nord, slik den neste figuren viser.

Mer enn seks av ti — 62 prosent — av disse er skrevet av forskere i nord. 22 prosent er skrevet av forskere i sør, mens 16 prosent er skrevet av forskere i både nord og sør.

En forsker i sør er i dette tilfellet definert som en forsker som jobber i land i Asia, Latin-Amerika eller Afrika.

Forskere i nord får mest taletid på konferanser

Studien er som sagt ikke begrenset til publikasjoner.

De har også sett på hvem som har snakket på sju internasjonale konferanser om utvikling fra 2010-2019. Gjennomgangen viser at bare 9 prosent kommer fra universiteter i sør, mens 57 prosent kommer fra universiteter i nord.

I tillegg har de altså sett på siteringer. Konklusjonen er at forskere i sør ikke bare publiserer mindre, de siteres også mindre.

— Det er uhyre negativt, det blir veldig navlebeskuende forskning.

Det sier Morten Jerven, professor i utviklingsstudier ved NMBU, til Khrono på spørsmål om hva underrepresentasjonen gjør med forskningen og forståelsen vår.

Han peker på sitt eget fag, utviklingshistorie, der det forskes på hvorfor noen land er fattige og noen er rike.

— Tidlig i faget handlet det om å studere den industrielle revolusjonen i England, det er slik det skal skje, slik tenkte både Karl Marx og Max Weber. Men takket være at man studerte det som faktisk skjedde, særlig med bidrag fra forskere basert i sør, gjorde at man ryddet opp i mange teite misforståelser.

Det handler om perspektiv, sier han.

— Om du studerer ulikhet i verden, enten det handler om distribusjon av vaksiner, penger eller pass for å kunne krysse grenser, da er det et problem om det bare blir studert av folk som ikke opplever det fra den andre siden. Dette er kjempekritisk.

— Utdanningsinstitusjoner gikk dukken

Det er ikke den første studien som viser en slik underrepresentasjon. Forfatterne viser til en studie fra 2016 som analyserte 2112 forskningsartikler innen utviklingsstudier.

43 prosent av artiklene var skrevet av forskere i USA eller Storbritannia, bare 14 prosent var skrevet av forskere i utviklingsland.

En av forklaringene på underrepresentasjonen er at det brukes mindre penger på forskning og utdanningsinstitusjoner i land i sør, sier Jerven. Han viser til at universitetene i mange afrikanske land var høyt oppe i en periode etter at de hadde ristet av seg koloniherredømmet på femti- og sekstitallet.

— De utdannet akademikere ikke bare fra egne rekker, de tiltrakk seg også forskere fra vesten. Men med den økonomiske krisen på 80- og 90-tallet ble høyere utdanning hardt rammet. Det var ikke bare tilfeldig, Verdensbanken og IMF var bekymret for at det å bruke penger på universitetene var elitens måte å bruke penger på seg selv, så offentlige utdanningsinstitusjoner gikk dukken, sier han.

Eliteinstitusjoner blir sterkere

Jerven tegner også opp et større bilde som ikke bare handler om økonomien til universiteter i det globale sør.

— Det er generelt en topping og dominanse innen forskning der eliteinstitusjonene i USA, Storbritannia og Europa blir sterkere. Om du ser på sentrale tidsskrifter i økonomifaget, vil du ha fått med deg det meste når du har telt opp Harvard, Stanford, Yale og MIT.

En ser samme utvikling i støtte til prosjekter fra Forskningsrådet og EU, mener han.

— Du gis gjerne støtte til store prosjekter, det skal være veldig toppet, det er få som får tilslag og de som gjør det får mye. Når alt handler om topping i Norge og EU blir det vanskelig for dem ligger bak.

— En ting er representasjonen fra sør, det er også et problem at flinke folk fra sør gjerne jobber ved institusjoner som Harvard.

Det er lite som tyder på at ting går i riktig retning, mener Jerven. Han serverer også et spark til den hjemlige diskusjonen om internasjonalisering.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

— Når vi snakker om internasjonalisering i Norge høres det ut som om det handler om å øke representasjonen fra sør, det høres jo flott ut, men det handler ikke om å styrke deres kompetanse. Det handler om at vi skal ut å reise og få partnere i utlandet.

Han roser likevel egen institusjon for å ha vært flink til å rekruttere og utdanne folk fra andre land.

— Men nå er det blitt kutt i doktorgradsstøtten for folk i sør. Vi har også gått fra å være et engelskspråklig instituttet til å definere norsk som en grunnleggende kompetanse, det gjør at vi ikke kan rekruttere fra sør.

Mener toppingen bør reverseres

Så hva mener han kan gjøres?

— Fra Norge og EUs side burde toppingen av prosjekter, å gi masse til noen få og ingenting til de fleste, bli reversert, det trekker i feil retning. I noen søknader er det krav om partnere i land i sør, men det er det vanskelig å få betalt og overført midler på riktig måte, slik at det er interessant for dem, sier Jerven og fortsetter:

— En får ikke brukt penger på å styrke institusjonene i sør direkte, så mange av dem blir underdanige partnere, forskningsassistenter, labteknikere, den som intervjuer eller tolker, mens forskeren fra nord står som førsteforfatter fordi pengene kom derifra.

Det må tenkes på hva internasjonalisering betyr, mener han.

— Alt pratet om dette, fra kunnskapsdepartementet, universitetsledere, dekaner og instituttledere er entydig med at vi skal ut og reise, vår rolle for å sørge for mangfoldig representasjon er lite vektlagt. Og dette handler ikke bare å om styrke institusjonene i sør men å sørge for at de får likeverdig innpass i våre institusjoner.