Debatt ● Ingebjørg Hovde og Ida Bellizia
Vi trenger ikke mer data. Vi må diskutere tiltak.
Vi bør se på ph.d.-kandidatenes totale arbeidsbyrde, og vurdere om det er realistisk å innfri de forventningene vi har til dem på tre år.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir) har kommet med en dyster rapport om frafall i ph.d-utdanningen, hvor de konkluderer med at de trenger mer data fra institusjonene.
Avdelingsleder Magnus F. Larsen og seniorrådgiver Arne Haugen i HK-dir skriver blant annet: «Når vi får data om grunner til forlengelser, kan vi si mer om hvilket handlingsrom institusjonene har for å påvirke tidsbruk og gjennomføring».
3,4 år er median netto tidsbruk for kandidater som disputerte ved Universitet i Oslo (UiO) i 2017. 4,5 år brutto. Median er ofte bedre enn gjennomsnitt, da man kan ha ekstremavvik som drar tallet uforholdsmessig mye opp eller ned. For ordens skyld er gjennomsnittet 3,8 år netto og 4,9 år brutto. En kandidat som er ansatt på en fire års kontrakt vil også få tre års netto tidsbruk, dersom han eller hun disputerer på normert tid.
Tallene er hentet fra en statistikkrapport fra Felles studentsystem (FS) som antageligvis ble laget på en gang på 2000-tallet. Tallene stammer fra 2017, før rapporteringskravet på nettotid ble fjernet. Dette ble fjernet ettersom institusjonene brukte masse ressurser på å innhente dokumentasjon på permisjoner og sykefravær.
Vi som administrerer forskerutdanningen har ikke tilgang til disse dataene. Vi brukte likevel alle kanaler og sjekkpunkter som en mulighet for å få tak i dataene, og tastet dem samvittighetsfullt inn i studentsystemet. Likevel fikk vi ikke tak i nok data til at nettotallet ble pålitelig. Det gikk altså mye tid på å generere et tall som ble ganske omtrentlig.
Dette kan illustreres gjennom et eksempel. En ph.d.-kandidat fullfører stipendiatperioden sin. Vi registrerer permisjoner og sykefravær over 14 dager. Dermed har vi full kontroll på nettotiden. Så går stipendiatperioden ut og kandidaten må ut i arbeid. Samtidig jobber han eller hun kvelder, helger og ferier med avhandlingen sin, ofte med små barn. Da mister vi kontakt med dem.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Etter en stund kommer kandidaten tilbake og leverer avhandlingen sin. Vi spør hvor mye han eller hun har jobbet med avhandlingen sin, men det har kandidaten naturlig nok litt vanskelig for å svare på. Hvis vi ikke registrerer et anslag på hvor mye kandidaten har jobbet med avhandlingen i perioden, beregner systemet at kandidaten har jobbet 100 prosent med avhandlingen. Nettotallet spretter dermed oppover. Vi ender dermed å registrerer et anslag. I beste fall blir nettotallet omtrentlig, i verste fall blir det helt galt.
I sin rapport om frafall og gjennomstrømming er HK-dir interessert i en bestemt variabel, nemlig «dato for planlagt slutt». Vi tror de er interessert i å finne ut hvor stor andel som fullfører innenfor doktorgradsavtalen sin. Dette hadde vært en god indikator dersom den ikke ble generert av de samme dataene som nettotid.
Igjen blir vi altså nødt til å jage etter kandidatene for å forsøke å skaffe dokumentasjon på sykdom og permisjoner, for å avtale forlengelser. Vi håper at vi ikke skal begynne å rapportere på dette, for det blir bare nok et tall som ikke forteller oss så mye. Vi må ikke få en ny tidstyv.
Naturligvis må vi rapportere på virksomheten vår. Et godt datagrunnlag er helt nødvendige for strategisk styring. Vi har allerede mye data om permisjoner og forlengelser, og disse deler vi gjerne. Likevel trenger vi verktøy for å innhente, registrere og beregne dataene. Verktøyet vi har nå fungerer ikke godt nok.
Forskerutdanning skjer i et skjæringspunkt mellom forskning, utdanning og HR. Vi har ikke systemer som er tilpasset dette. Vi registrerer data i en liten modul av studentsystemet, som aldri blir utviklet ettersom behovene ikke når igjennom i prioriteringsprosessene. For å skaffe gode data trenger vi systemer som er bygget opp på en helt annen måte.
Doktorgradskandidater er ansatte og har rett på lovfestede permisjoner. Vi ser ikke helt hvordan vi kan, eller vil, gjøre noe med dette. Vi er helt enige med Camilla Holm og Hedda Molland i at ikke alle typer forsinkelse er av en problematisk art, men vi vet at ph.d.-kandidater ofte opplever doktorgradsarbeidet som svært overveldende.
Vi trenger ikke mer data, men heller begynne å diskutere tiltak. Vi bør se på ph.d.-kandidatenes totale arbeidsbyrde, og vurdere om det er realistisk å innfri de forventningene vi har til dem på tre år nettotid.
