Debatt ● Svein Stølen
Vi trenger gode utdanningstilbud i hele landet
Jeg mener at vi trenger gode utdanningstilbud i hele landet. Jeg tror likevel ikke vi trenger gode forskningsbaserte universitetstilbud langt nær like godt distribuert regionalt.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Kanskje er Arna Meisfjord og undertegnede mer enige enn det ser ut til ved første øyekast. Vi er enige om at vi må ha en universitets- og høyskolesektor som tilsammen dekker våre behov regionalt og nasjonalt. Vi deler trolig også en redsel for at Strukturreformen har ført med seg mer ensretting og mindre mangfold.
La det være klinkende klart. Jeg mener at vi trenger gode utdanningstilbud i hele landet. Jeg tror likevel ikke vi trenger gode forskningsbaserte universitetstilbud langt nær like godt distribuert regionalt.
(les videre under AnnonseN)
Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktig debatt og nyheter.
Last ned til iPhone - Last ned til Android
-
Jeg har stor forståelse for Meisfjords m/fleres bekymringer knyttet til de praksisrettede profesjonsutdanningene til læreryrket, barnehage og sykepleie. Jeg er likevel opptatt av det Meisfjord kaller «den tradisjonelle arbeidsdelinga for dei lengre profesjonsutdanningane». Det vil si ordninger som sikrer at samfunnskritiske forskningsbaserte utdanninger bygges på internasjonalt konkurransedyktige forskningsmiljøer. Jeg er svært urolig over at dette hensynet i liten grad tillegges vekt i politiske diskusjoner. Den rivende og fantastiske utviklingen vi har sett innen medisin har ikke kommet av seg selv. Det kunne ikke skjedd uten kompleks forskning som bryter kunnskapens grenser. Det krever storinfrastruktur og store internasjonalt orienterte forskergrupper. En fornuftig arbeidsdeling i sektoren gjør at vi kan klare begge deler, og uten å true institusjonell autonomi.
Jo, jeg tror på institusjonell autonomi. Men den er ikke uten rammer. Jeg mener staten ikke bare har en legitim, men også en nødvendig systemkoordinerende rolle i å sikre at alle institusjoner ikke gjøre det samme, men gjennom sine ulike styrker og profiler dekker landets behov for kunnskap – på kort og lang sikt. Det er dette som er å styre i det store, og ikke det små, som politikere fra alle partier bedyrer at de vil. Vi har behov for internasjonalt konkurransedyktige forskermiljøer og vi har behov for tilbud som sikrer mange blomstrende lokalsamfunn velferdstjenester og kompetansen de trenger for sine arbeidsplasser.
Gjennom Strukturreformen har vi bygget ned skillene mellom de «tradisjonelle» universitetene og de tidligere høyskolene, og istedet skapt ett mangfold innen universitetssektoren. Det er ikke uproblematisk. Beslutningen er likevel tatt, og det er politisk utenkelig at den vil reverseres. Dermed må mangfoldet innen den nye store universitetssektoren dyrkes og videreutvikles.