Debatt ● Kristoffer Jul-Larsen og Heidi Støa
Vi trenger faglig medbestemmelse ved Høgskulen på Vestlandet
Etter fusjonen i 2017 har Høgskulen på Vestlandet fått en organisasjon som er topptung og lite gjennomsiktig. Vi trenger gode strukturer for medvirkning og medbestemmelse, hvor faglighet står i sentrum.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Den siste tiden har det dukket opp en rekke saker om kontroverser ved Høgskulen på Vestlandet (HVL). Etter vårt syn bunner de fleste av disse sakene i at HVL siden fusjonen i 2017 har fått en organisasjon som er topptung og lite gjennomsiktig. Vi mangler gode nok strukturer for medvirkning og medbestemmelse, som setter faglighet i sentrum.
Konfrontert med påstander om manglende medvirkning og medbestemmelse ved institusjonen, viser ledelsen til at HVL følger Hovedavtalen som regulerer arbeidsforhold i staten, og at vi følgelig har de samme ordningene som alle andre institusjoner i Universitets- og Høgskolesektoren. Da viser de en begrenset forståelse av universitets- og høgskoledemokrati, og akademisk kultur. Vi mener at en god demokratisk kultur og en organisasjon preget av kollegial medvirkning og medbestemmelse må innebære noe annet enn å snevert følge lovens bokstav.
Ut over de påkrevde Informasjons-, drøftings- og dorhandlingsmøtene (IDF) hvor fagorganisasjonene er representert, er HVLs styre det eneste organet med ansatterepresentasjon som har beslutningsmakt ved institusjonen i dag. Fakulteter og institutter har organer med ansattrepresentanter, men disse har kun rådgivende myndighet.
Dette er en relativt uvanlig styringsform i norsk høyere utdanning, da både de «gamle» universitetene og «nye» institusjoner som Universitetet i Stavanger, Universitetet i Sørøst-Norge og OsloMet har organer med beslutningsrett på fakultetsnivå. Når vi sammenligner oss med de institusjonene vi ligner mest på, ser vi at HVL med våre nå tre fakultet, vil bli landets faglig sett mest sentraliserte UH-institusjon. Og når vi ser på den økonomiske siden av saken, ser vi at våre fakulteter disponerer minst av den totale statlige bevilgningen, sammenlignet med andre.
Når vi sammenligner oss med de institusjonene vi ligner mest på, ser vi at HVL med våre nå tre fakultet, vil bli landets faglig sett mest sentraliserte UH-institusjon.
Kristoffer Jul-Larsen og Heidi Støa
Dette betyr at et svært stort antall viktige beslutninger for forskning, utvikling og utdanning ved institusjonen, tas langt borte fra fagmiljøene som til syvende og sist skal sette beslutningene ut i livet. Etter vårt syn bidrar HVLs organisering til å skape større avstand mellom faglige og administrative hensyn — en stor utfordring når vi nå jakter universitetsstatus. Det fungerer konfliktdrivende, og skaper frustrasjon både blant ansatte og i ledelsen. Konfliktene rammer særlig mellomlederne som får i oppgave å dekke over det store strekket mellom ledelse og ansatte.
Et gjentagende problem er at beslutninger med store faglige konsekvenser tas som om de var rent administrative og dermed uten at ansatte har nok innflytelse på prosessene. Høringer sendes ofte ut med svært korte frister, og inntrykket er at høringssvar for ofte ikke tas på alvor. Denne tendensen ble også beskrevet i NIFUs rapport fra 2021 om HVL-fusjonen, som pekte på store problemer knyttet til samhandling og medbestemmelse. Resultatet er et system som er toppstyrt og tungrodd, der ansatte opplever at noen beslutninger tas raskt ovenfra og uten god nok konsultasjon, mens det ellers kan være svært vanskelig å få gjennom initiativer nedenfra.
Vi har sett flere eksempler på disse problemene som også har blitt rapportert i Khrono. Selve organiseringen av administrasjonen i 2018 var en prosess der ansatte i liten grad ble hørt, og resultatet av denne organiseringen har, som fryktet, ført til en sterkt hierarkisk styringsmodell. I prosessen rundt utforming av arbeidsplassene i høgskolens nyeste bygg, K2, ble ansattes representanter hørt i så liten grad at Kunnskapsdepartementet i et brev datert 5 februar 2020 påpekte at HVL hadde brutt Hovedavtalens retningslinjer for medbestemmelse.
Andre eksempler er styremedlemmers kritikk av hvordan engelskfaget i Sogndal ble behandlet på fakultetsnivå, uroen rundt den pågående prosessen med sammenslåing av fakultetene FIN og FØS, den varslede nedleggelsen av bokhandelen i Bergen, i tillegg til ansattes frustrasjon over den varslede omorganiseringen av kontorarealer. Alle disse sakene har slitt på tilliten mellom ansatte og ledelse i tillegg til å gi omverdenen et uheldig inntrykk av HVL som fremtidig universitet.
Imidlertid har høgskolen nå mulighet til å forbedre situasjonen noe. Siden 2020 har HVLs tilpasningsavtale vist et hull i organisasjonskartet der det loves «kommende kollegiale organer» på instituttnivå. At disse organene ikke har kommet på plass på disse tre årene er betegnende for situasjonen, men denne høsten skal tilpasningsavtalen reforhandles.
Her kan og bør ledelsen i samarbeid med de ansattes representanter utforme disse kollegiale organene med vekt på fagmiljøenes kontakt med ledelsen. Dette ville være et skritt på veien til en mer demokratisk og velfungerende institusjon, og bør følges opp med å gjøre de nåværende rådgivende organene på fakultetsnivå om til fakultetsstyrer, slik som institusjoner vi liker å sammenligne oss med har på plass.
Når vi nå tar denne diskusjonen i offentligheten skjer det symptomatisk nok fordi det ikke finnes noen intern HVL-arena for slike samtaler. Vi som skriver dette innlegget, har derfor tatt initiativ til et Forum for høgskuledemokrati ved HVL. Vi ønsker bred deltakelse, og det er ikke gitt hva utfallet av forumets arbeid vil bli. Ambisjonen med forumet er likevel grunnleggende denne: Vi ønsker en organisasjon som forvalter oppdraget vårt på en måte som setter faglighet i sentrum, og som har de nødvendige strukturene for at hele organisasjonen kan spille på lag.
