Debatt

Vi trenger campus!

Resten av samfunnet har utvist ansvar og solidaritet – stort sett uten statlige pålegg. La studentene gjøre det samme fra 27. april, oppfordrer Bjørn Helge Sandblåst.

Studenter på lesesalplasser på NTNU.
Studenter på lesesalplasser på NTNU.

Vi var mange som var glade på tirsdag da det ble annonsert at pilene nå peker i rett retning og at samfunnet gradvis skal åpnes opp igjen. Jeg er enig i at åpningen må skje kontrollert for å unngå en ny oppblomstring av smitte. Måten det blir gjort på er likevel et stort problem for studenter.

En liten gruppe studenter vil få tilbake sine tilganger 27. april, men for det store flertallet blir det sagt at de første endringene skal evalueres før man kan vurdere en videre oppmykning. Samtidig har det blitt påpekt at det er en forsinkelse på 2-3 uker fra et tiltak endres til man begynner å se en effekt. Med påfølgende tid til innsamling av nye data og analyse har vi da fort kommet til juni. Det er for sent. Da er semesteret ferdig.

Vi har alle blitt invitert til en nasjonal dugnad som det heldigvis er stor oppslutning om. Mens de fleste grupper har fått en anbefaling om å bruke hjemmekontor er det få som har fått pålegg om det. For studentene har det vært nettopp dette. Byggene er stengt. Nøkkelkortene våre fungerer ikke. Vi er avstengt fra sosialt utjevnende ressurser som bibliotek, lesesal, PC-saler, printere og så videre. Ved «pålagt hjemmekontor» kan man få en situasjon der studenter med god økonomi har omtrent like gode forutsetninger som før, mens andre sitter i et trangt kollektiv med tregt internett og dårlige arbeidsforhold.

Dette kan gjennomføres innenfor de smittefaglige rådene, for eksempel ved at hver student kun har tilgang én dag i uken.

Bjørn Helge Sandblåst, student UiB

Studentenes helse- og trivsels­undersøkelse er et av de beste kunnskapsgrunnlagene vi har for å vurdere hvordan studenter har det. Hver tredje student er ensom og hver femte student har vurdert å ta livet sitt. Fire av ti studenter rapporterer om alvorlige psykiske plager. Disse dystre tallene er et bilde av normalsituasjonen, ikke den ekstraordinære situasjonen vi er i nå. En fersk studentundersøkelse ved instituttet jeg studerer ved viser at kun én av fire er helt eller delvis enig i at de klarer å lese og studere like bra nå som før 12. mars.

Fire av fem sier at studiesituasjonen totalt sett er litt eller mye dårligere. Dette er på tross av at fjernundervisning kom raskt i gang for de fleste. Når mange studenter sliter i en normalsituasjon er det derfor grunn til å tro at enda flere gjør det nå. Folkehelseinstituttet er usikker på om stengingen i utgangspunktet hadde noen effekt, og anbefaler å «tidlig vurdere å avslutte tiltak med antatt liten eller usikker smitteverneffekt og stor tiltaksbyrde». Da bør disse tallene være tungtveiende argumenter for en snarlig gjenåpning.

Regjeringen har et uttalt mål om at stengingen ikke skal føre til at mange blir forsinket i studieløpet eller i verste fall slutter. Slik situasjonen er i dag er jeg svært bekymret for at dette likevel vil skje. Det er neppe noen som tror på eller ønsker fulle auditorier igjen før sommeren, men en delvis gjenåpning ved siden av fortsatt fjernundervisning kan bidra til at flere klarer å fullføre semesteret. Dette kan gjennomføres innenfor de smittefaglige rådene, for eksempel ved at hver student kun har tilgang én dag i uken. Dermed vil alle få tilgang, men kun et lite antall om gangen. Vi kan innføre nye rutiner for smittevern. Vi er fleksible, vi kan som hovedregel jobbe hjemme og reise utenom rushtid om vi må på campus. Er dette en optimal løsning? Nei, men det forventer vi heller ikke. Én dag i uken er likevel mye bedre enn null.

Resten av samfunnet har utvist ansvar og solidaritet – stort sett uten statlige pålegg. La studentene gjøre det samme fra 27. april.